Min første tur til Mørkgånga, som vi sa det på Ringerike, var for ca. 45 år siden. Da en flott sommerdag, i dag grått, sur nordavind (Steinsfjorden gikk hvit) og ca. -5 °C. Bratt krabbing i småsteinet og løs ur, men hvor var det blitt av utsikten mot fjorden? Helt gjenvokst, jeg får nøye meg med å se oppover.
TweetPå tangen som stikker ut i enden av Dausjøberga er det en solid fortøyningsbolt i fjellet. Skipsfart har det aldri vært på Dausjøen, men i Skarselva ble det fløtet tømmer. Bolten er sannsynligvis et feste for en tømmergrime, som skulle holde tømmeret på plass. Dausjøelva ble også kalt Sagstuelva, fordi det lå et sagbruk ved Sa(u)gstua, ca. 150 m syd for der Berntsberg senere ble bygget.
På plassene Nordby og Vårnhus viser rimet at vinteren er i anmarsj, mens Dausjøberga på østsiden fortsatt varmes av gylden kveldssol. Og i midten er Dausjøen i ferd med å legge seg. H. O. Christophersen mener forresten at Dausjøen har fått navnet fordi den med sine bratte kanter stort sett ligger i ly for sterke vinder.
Kjentmannsmerkehåndboka nevner brua ved Berntsberg. Men også ved utoset er det mulig å krysse elva. Her er brufundamentene grovt overdimensjonert, og det er en mengde bolter med rester av treverk i fundamentene. Ingen skikkelig sti fortsetter på østbredden. Så er da dette også restene av en demning, bygget i 1910, som regulerte Dausjøen med omtrent to meter.