Branntjernhøgda: store opplevelseskvaliteter

Kjentmannshåndboken 1990-92 beskriver Branntjernhøgda som et flott åsparti, kledd med mye gammelskog med store opplevelseskvaliteter. Her er et ganske typisk parti fra lia mot øst, sett fra en lysning i skogen. Flott å se på, men ikke akkurat terreng for å ta seg raskt og problemfritt frem.

Branntjernhøgda: store opplevelseskvaliteter

Edit

Eldre bilder i kategori: Marka - sommer

06 Sep 2016

Branntjernhøgda: trigonometrisk punkt 633 moh.

Av Odd Tore Saugerud |

En av kjentmannspostene i perioden 1990-92 var på den østligste toppen 633 moh. Tårnet her har forlengst falt. Restene av stokkene tyder på et høyt tårn. Korset ser ut til å ha blitt grunnlaget for en ganske stor maurtue. Tilbake står jernbolten som er selve trig.punktet, og tre fester for tårnets ben. Jernbolten og to fester er synlige på bildet. Høyden er omgitt av høy barskog, og det er bare begrenset utsikt i smale korridorer.

06 Sep 2016

Lurikoia på nært hold

Av Odd Tore Saugerud |

Lurikoia ligger på et lite platå om lag ti meter over tjernet. Den mest tydelige stien fra nord på østsiden av tjernet tar av fra vannkanten akkurat så tidlig at det ikke er mulig å se koia, og går så rett bak den i den tette granskogen. Hadde jeg fortsatt i vannkanten og så opp en gresskledd bakke, hadde jeg truffet med én gang. Et tips til andre som kanskje vil ta turen dit: Det står i boken fra 1990-92 at man bør forestille seg stedet med tett, gammel granskog rundt for å forstå hvor bortgjemt koia var. Jeg fant ikke stubber etter trær rundt hytta, men den var likevel vanskelig nok å finne.

06 Sep 2016

Der er Lurikoia!

Av Odd Tore Saugerud |

Lurikoia har vært kjentmannspost to ganger, i periodene 1990-92 og 2002-04. For å oppleve hvordan det var å finne gamle poster bruker vi beskrivelsen i Kjentmannshåndboken, eventuelt kombinert med et mer detaljert kart for å finne slike. Beskrivelsen i disse to bøkene var østsiden av Båhus-Branntjern i et hogstfelt fra 1980-tallet. Tallrike stier og tråkk på østsiden, alle gikk opp fra vannet og inn i tett granskog uten utsikt. Liten hensikt i å rote rundt der i lange tider, kanskje den var synlig fra vestsiden av vannet, 30 års gjenvekst til tross. Så da ble det en runde rundt vannet, i ulendt terreng med vindfall, toppbrekk og tynningshogst. Men nær nordenden av vannet kom koia endelig til syne.