Ursdalen: minicanyon ved jordekanten

Etter en snau kilometer går elva i Ursdalen helt inntil jordekanten på østsiden. Igjen er det stup og skrenter på begge sider av elveløpet, og det har dannet seg en liten canyon som man må gjennom for å komme ut av. Glatte, mosegrodde steiner og tett med store vindfall gjorde dette til en tidkrevende oppgave. Elveløpet videre oppover langsmed jordet var helt overgrodd med varmekjær løvskog, så her var det mest fornuftig å komme seg opp på jordet og så følge jordekanten videre til veien. En tur langs denne delen av elva bør nok gjennomføres før kantvegetasjonen vokser opp eller etter at den har visnet ned.

Ursdalen: minicanyon ved jordekanten

Edit

Eldre bilder i kategori: Marka - sommer

13 Jul 2018

Ursdalen: en minipinakkel i elveleiet

Av Odd Tore Saugerud

Et stykke videre oppover i Ursdalen står denne lille steinsøylen midt i elveløpet. Det ser ut som om elven i dette området renner gjennom flere lag med forskjellig steinarter underveis. Opp hit hadde var jeg under konstant overvåking av en noe opphisset musvåk, som sannsynligvis hadde rede litt ovenfor fossen. Og i de fleste dammene i elva var det en eller flere fiskepinner, 10 til 15 centimeter lange.

13 Jul 2018

Ursdalen: typisk interiør i elvedalen

Av Odd Tore Saugerud

I elveleiet i Ursdalen blir stup og skrenter avløst av flatere partier med til dels storsteinet ur. Tett vegetasjon og falne trær er det hele veien, med store partier med høy strutseving over ur. Det er tidgrevende og vanskelig å ta seg frem både i elveleiet og ved siden av, spesielt fordi det mange steder er stor brennesle innimellom annen vegetasjon. Dette tyder på at det har vært husdyr i området, og etter litt søk var det mulig å finne en delvis opparbeidet gammel tømmervei. Den var riktignok helt nedgrodd, men likevel et brukbart alternativ til de verste delene av elveløpet.

13 Jul 2018

Ursdalen: en bestand med hvite fagerklokker

Av Odd Tore Saugerud |

Under stupet på østre elvebredd på bilde nr. 29702, men gjemt bak det falne treet, var det et område med en bestand av hvite fagerklokker. Det var det eneste stedet langs denne elvestrekningen de vokste, og det var såpass langt til bebyggelse og hager at det er lite sannsynlig at de skulle ha spredd seg derfra. Ellers var det grønt og frodig i dalen, den lange tørkeperioden til tross. Der sola kom til, var det tendens til fordampingståke etter gårsdagens regnskyll.