I Markadatabasen finner du et omfattende bildearkiv med bilder fra Oslomarka og omkringliggende områder som dekkes av Markadatabasen. I tillegg til markabilder vil du finne bilder fra kurs og arrangementer, for eksempel gamle World Cup arrangementer i Holmenkollen. Du søker og navigerer i disse bildene ved hjelp av den avanserte søkefunksjonen. Du kan evt. også gjøre enkelt fritekstsøk mot bildenes titler ved hjelp av søkefeltet oppe til høyre.
Nedenfor ser du bare de nyeste bildene som er lagt inn.
Det er mange umerkede stier i området rundt Djevelens punsjebolle og Tiurtoppen. Noen skilt hjelper folk i riktig retning. Det er mye folk her for tiden, og det er sikkert turposten som lokker.
Se på bildetRett ovenfor Djevelens punsjebolle har disse solide furuene gått over ende.
Se på bildetLitt ovenfor Djevelens punsjebolle renner denne fine, lille fossen. Det er mange fine store og små vannfall i Valbekken.
Se på bildetDet går en flott sti fra Håkenrud opp mot Tiurtoppen og Djevelens punsjbolle.
Se på bildetIngen trengsel ved «Djevelens punsjebolle» i dag, men det har vært mange elger forbi de siste dagene, viser sporene. Vannet her er selvfølgelig den beste ingrediensen i den varme «after hike» førjulspunsjen.
Se på bildetValbekken gjør noen dramatiske kast i et gjel kalt «Djevelens punsjebolle». Denne søndagen kom vi forbi den etter en lønnsom avstikker til Tiurtoppen nedi lia. Her var både folk og hjortelusfluer og punsjebolle i motlys. Vi kan jo nå fortelle historien fra den gang kjentmannsposten hang her (2008-2010): En gjeng av de mest ihuga postjegerne hadde avtalt å dra på tur sammen, og punsjebolleposten var først ut. Sammen trasket vi nedover fra Jaklefoss. Og du vil ikke tro hva som skjedde! For da vi kom frem til elva og juvet, hang det virkelig en punsjebolle der! En stor, rund gryte, full av den nydeligste punsj, det var bare å forsyne seg. Først måtte vi imidlertid manøvrere gryta inn på tørt land, den hang på en lang stang ut over juvet - men denne oppgaven var bare «a walk in the park» for denne gjengen. Markanerder er ikke tapt bak en vogn (eller punsjebolle). Vi ble selvfølgelig både glade og overrasket, ikke minst over at det virkelig stemte at det er en punsjebolle her. Noen sier jo at det bare er et artig navn, uten noen rot i virkeligheten. Vi som ferdes mye i skog og mark har jo kanskje også tenkt at sagn er sagn og skrømt er skrømt, det vil si mest fri fantasi og gode historier. Djevelens verk er det imidlertid ikke ofte vi kommer borti, og godt er det, han har jo et skummelt, svart rykte. Nå var jo vi en ganske stor gjeng, og sammen er vi sterke. Så kanskje stemmer det også at det kan ha vært selveste «han tykje» vi så forsvinne mellom trærne. Noen var det som beveget seg og ble borte. Vi var flere som så det, og vi er flere som absolutt mener å ha sett at han hadde rød anorakk ...
Se på bildetDet har regnet, så i dag var det mer fart her. Den beste tida å gå hit er i snøsmeltingsperioden eller rett etter mye regn. Dette stedet står ikke inntegnet på vanlige kart, men på Open Street ligger det.
Se på bildetKloppa nedenfor Valbekken har ganske nylig blitt fornyet. Den uoffisielt blåmerkede stien krysser bekken her.
Se på bildetElggrava ligger nord for utløpet av kløfta der Punsjebollen er, tett inntil en uoffisielt blåmerket sti. Gjenfylt som den nå er, stikker den seg ikke fram i terrenget. På bildet er den fordypningen med en krum gran i sentrum. Med passende ledegjerder mellom grava og kollen til venstre og til bratta til høyre, måtte dette vært en velgnet plassering. Ved tilsvarende terrengformasjoner fant vi mindre groper av samme utseende nærmere Valbekken på både nordsiden og sydsiden av den. Svermer med hjortelusfluer markerte at her ferdes fortsatt elgen.
Se på bildetKløfta med «Djevelens punsjebolle» er den mest kjente delen av Valbekken. Men også høyere opp går bekken i foss gjennom trang kløft. Uten målestokk ser det kanskje ikke så imponerende ut på bildet, men den øvre fossen er i alle fall fem meter høy. Vannføringen har dabbet kraftig av etter at regnværet sluttet.
Se på bildetJeg husker Åsahytta som en meget enkel hytte, noe tæret av flittig bruk allerede i 1954. I 1957 fikk Hønefoss-speiderne Solbu ved Tvetjerna som gave etter journalist Leif Bergs død, og Åsahytta gikk ut av bruk som speiderhytte. Bortsett fra ganske ny hengelås var det nå ikke spor utvendig etter bruk. Innvendig var sink byttet ut med plast, mens resten så heller velbrukt og spartansk ut. Vinduene var ikke akkurat nypusset
Se på bildetÅsahytta var hytta til Hønefoss-speiderne de første årene etter krigen. Jeg var der som forholdsvis nybakt speider i 1954. Hytta var også utgangspunktet for speideraktivitetene i og omkring «Djevelens punsjebolle». I Kjentmannsboka 2008-10 står det at den lå på toppen av åsen sydvest for Gullontjern. Der har jeg lett etter den to ganger uten å finne den, og terrenget der stemmer heller ikke med det jeg husker. I virkeligheten ligger den 700 meter i luftlinje mot sydvest, og 80 meter lavere. Utsikten fra hytta er dårlig, men bare 40 meter videre mot vest er det utsikt fra Gyrihaugen i syd til Norefjell i vest.
Se på bildetI bratta ved siden av Langfossen er det en bra bestand av nattfiol. Som bildet antyder, så er ikke nattfiol en fiol, men derimot en orkidé med sterk vaniljeduft og det latinske navnet Platanthera biofila. Langs bekken er det sporadiske bestander også av andre planter som man ikke ser så ofte, så det kan være flere gode grunner til en tur langs Valbekken.
Se på bildetFra toppen av Langfossen ser vi bare den aller øverste delen av fossen, men dette er et av de få stedene hvor det er noe utsikt mot Steinsfjorden og Åsalandet. Kartet viser at bekken her faller om lag 50 meter over en horisontal avstand på om lag 125 meter. Ved stor vannføring er det mange sidebekker her, og det var nokså tidkrevende å ta seg opp i den gras- og mosekledte bratta ved siden av fossen.
Se på bildetFør «Djevelens Punsjebolle», se bilde nr. 19566, ble kjentmannspost og derved fikk kjendisstatus, var Langfossen den mest kjente og kanskje også den eneste kjente delen av Valbekken. Når bekken gikk i flom var den synlig nede fra Åsa som en tydelig hvit stripe blant alt det grønne i lia mot Langtjern. Her kommer den nederste delen ut av det grønne, og i alle fall denne delen er nok ikke synlig lenger.
Se på bildetPå grunnlag av bildene fra Valbekken så langt kan man få et inntrykk at den hele tiden renner i kløft. Det er for det meste riktig, men det finnes også noen unntak. Her, om lag to kilometer ovenfor Håkenrud, er det et litt flatere parti før den kaster seg utfor et svaberg i et tre til fire meter høyt nesten loddrett fall.
Se på bildetHuset på bilde nr. 19570 er fraflyttet, men forfallet ser ikke ut til å ha kommet så langt ennå. Sett fra baksiden er det verre, og det gamle skjulet har for lengst fått nådestøtet. På en måte idyllisk å se på med mosekledt treflisetak.
Se på bildetDette bilde viser vinkelen i kløfta i motsatt retning av bilde nr. 19718. Mer interessant er gjerne huset i bakgrunnen, det av størhusene på Håkenrud som vist på bilde nr. 19570. Her måtte det være spennende å vokse opp, og enda mer spennende å være foreldre med en så spennende lekeplass tett innpå huset.
Se på bildetNår det ikke er mulig å få tatt et skikkelig oversiktsbilde, får man heller forsøke med flere bilder. Her ser vi vinkelen i kløfta og der vannet kaster seg utfor foss i foss ned den rette delen av kløfta. Men allerede her har vannet god fart. Bilde nr. 19716 er tatt på kanten av stupet på venstre side av bekken.
Se på bildetFra et par avsatser lenger ned enn for bilde nr. 19716 ser vi her i den nedre og rettere delen av kløfta. Her er det enda villere og mer kronglet enn i «Djevelens Punsjebolle», se bilde nr. 19566, men også vanskeligere å få oversikt og dertil mer utilgjengelig selv om dette er mye nærmere «sivilisasjonen».
Se på bildetDet siste døgnets sammenhengende regnvær sørget for mye vann i alle flombekker og –elver. Og det stemte for Valbekkens vedkommende, den var både stor og med tydelig gulfarget flomvann. Ved Håkenrud, den øverste gården langs bekken, faller bekken om lag 20 meter i en dyp vinkelkløft, før den flater mer ut mot Steinsfjorden. Dette er den nedre delen av kløfta, sett fra et ganske luftig utsiktspunkt.
Se på bildetHåkenrud ligger rett inntil Valbekken, der den går i foss gjennom et dypt og vanskelig tilgjengelig juv med stup, skrenter og kratt på sidene. Husene er fraflyttet, og forfallet har satt inn.
Se på bildetOmtrent rett under der kjentmannsposten var, er det en grotte. Her hadde gutta i Åsa sin kommandoplass, med vaktpost ved inngangen til juvet.
Se på bildetMed dagens vannføring var det heller ikke problematisk å ta seg frem i juvet nedenfra, fortsatt forutsatt langstøvler og rimelig god balanse. Det er en noe morken klopp om lag 100 meter nedenfor posten.
Se på bildetMed dagens vannføring var det ikke problematisk å krysse bekken et stykke ovenfor fossen, forutsatt langstøvler og rimelig god balanse. Utsiktstedet er ganske luftig.
Se på bildetDette er vel nærmest standardmotivet av «Djevelens Punsjebolle»: utsikten ned i juvet fra kanten av stupet på nordsiden av bekken. På øyemål vil jeg anslå at det er 20 meter ned til bunnen av fossen.
Se på bildetDette bildet fra oktober 2008 viser samme foss som på bilde nr. 19721, men tatt fra motsatt side (sydsiden) av bekken og ved «normal» høstvannføring. Det var da mulig å krysse bekken enkelte steder utenom kloppene. Bildene fra den gang viser at det ikke er nødvendig med flomvannføring for å få frem Valbekkens særpreg, men flombildene blir unektelig mer kraftfulle.
Se på bildet27 bilder vist.