Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Gamle kjentfolk som jeg har vært i kontakt med, har ment at det eneste sporet etter kraftverket er den murte terskelen i Vesleelva rett ovenfor brua på traktorveien. Men ved å følge rørledningsstøttene gjennom krattskogen, kom jeg til denne ruinen med egen kanal ut i Vesleelva om lag 100 meter oppstrøms brua. Det var spor både etter innløpsrør til turbinen og etter fundamenter med bolter til turbin og generator på plata over utløpet, som er tydelig på bildet. Forfall og gjengroing dominerer, men fortsatt er det mulig å se restene om du baner deg vei dit.
Det har ikke vært lett å finne ut hvor rørgata til Aurevannskraftverket gikk. Den var ikke tegnet inn på gamle turkart, og gamle kjentfolk var heller ikke kjent med den. Men to hensatte rørledningsstøtter i betong innenfor vannverkets inngjerdete område, men på motsatt side av Vesleelva, ga en mulig pekepinn. Og på den andre siden av gjerdet, i steinrøysa og dekket av kratt og vindfall, var det et utgravd/utsprengt renne med flere rørledningsstøtter på rekke. Bildet viser to støtter i det mest oversiktlige området, en tydelig i forgrunnen, og enda en mosegrodd en rett foran vindfallet i bakgrunnen.
Dagens Aurevanns-demning er fra 1960, og er nederste demning i Trehørningsvassdraget. Ifølge Bærum kommunes hjemmeside er Aurevann fortsatt hovedkilden i Bærums drikkevannsforsyning med 60 %. Demningen er 23 meter høy og 165 meter lang, og hevet vannstanden med 13 meter. Vannet er oppdemmet flere ganger, blant annet med en steindemning da det ble anlagt kraftverk i Vesleelva nedenfor vannet i 1919. Denne er nå neddemmet, og det er ingen spor etter rørgata ved dagens demning.
Selv om åsene rundt Aurevann er både høye og med forholdsvis glissen skog på ryggene, er det ikke enkelt å få et brukbart bilde av vannet og demningen. Her er likevel begge deler synlige, med utsikt til tangen mellom utløpene av Småvannselva og bekken fra Nedre Småvannsmyr. På denne tangen lå kraftverket i Småvannselva, nå neddemmet.
Kolletuppen 372 moh. ligger utsatt til for vær og vind, og det bærer da også vegetasjonen tydelig preg av. Men utsikten mot Lommedalen, Kolsås og Oslofjorden er upåklagelig. Den grønne flekken med hus til høyre mellom åssiden og furuene til høyre er plassen Jorbærhaugen.
Hytta ved Kolletuppen så ut til å ha vært ute av bruk en god stund, og da er det alltid fristende å ta en titt inn. Her hadde man tydligvis forlatt bordet og hytta i en hast uten å tenke på å rydde. Gjennom spindelvevet på vinduene var det vanskelig å lese Aftenposten, men den var i stort, gammelt format, kraftig gulnet, og så ut til å være fra 27. august 1991. Ikke så rart at hytta ble brukt som post i Flaggspretten allerede i 2002.
Kolleputten innerst i dalen vest for Krokskollen er det minste og mest bortgjemte av tjernene på Åmotskollane. Nå går det en nokså ny traktorvei hit fra Kjærlighetsbånn ved Vesleelva. Det går også en gammel sti/tømmervei fra nordenden av jordene til Nordre Åmot forbi Elgspranget og hit.
Utsikten fra selve toppen på Krokskollen er begrenset av furuskog, men går du på ryggen mot øst, kommer du til åpne områder med fin utsikt over Lommedalen og mye mer. Mest typisk er Kolsås og Oslofjorden mot Drøbak i venstre side av bildet. Den grønne flekken med hus til høyre for midten av bildet er plassen Jorbærhaugen.
Øyungskollen (430 moh.) er nok den toppen i Maridalsalpene som flest har sett opp på og færrest ned fra! Langturer på ski gjennom Nordmarka ender gjerne via Kikut og ned til Skar i Maridalen, og på vår vei over Øyungen ser vi den ruvende åsen vest i Maridalsalpene. Fin høsttur oppover fra Skar til fots gjennom gammelskog, kløfter og skar belønnes med vid utsikt over Øyungen mot Kobberhaugene og Tryvannstårnet.