Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
I fjor startet arbeidet med å restaurere den gamle stua på Gardlaus. Den ligger ved Ankerveien, rett ved Steinsskogen gravlund. Bilde nr. 24714 viser hvor langt arbeidet var kommet for ti måneder siden, og nå er vegger og tak på plass. Det står imidlertid igjen en del arbeid innendørs. Det var meningen at det skulle åpnes for servering her denne høsten, men den planen er nok noe forsinket. Oppdatert (september 2017): Åpningen ble 23. september 2017.
Der terrenget begynner å flate ut før Bårhaug gård, ligger denne ruinen et godt stykke vekk fra Tøla. To rom, det ene med lange pinneskruer på hver side av det som kan ha vært en inngang eller luke, det andre med et betonglokk med netting som armering. På siden et rør med kappe og en mulig aksel til en ventil, utenfor muren ligger enda en rørbit av samme type. Kan dette ha vært bassenget til et lite vannverk som fikk vann fra demningen? Søk på Internett gir ingen svar.
Nedenfor demningen er det en ganske fin ca. 18 meter høy foss hvor elven renner over glattskurt svaberg. Det er ingen spor etter rørledninger, renner eller verksbygninger hverken her eller lenger nedover langs elva. Demningen er synlig nær øvre bildekant.
Nordmenn har alltid elsket å demme opp vassdrag, så da ble det å følge Tøla nedover for å sjekke. Og ganske riktig, et godt stykke nedover lå betongdemningen med bredt overløp og sideløp til et støpt reservoar. Det var også en stengt bunnluke, men ingen synlig reguleringsordning for denne. Det var heller ikke noe synlig utløp (rørstuss, renne), så hensikten med demningen er nokså mystisk. Mye av dammen var nå fylt opp av grus. Det hele hadde vært solid inngjerdet. Betongdemning tyder 1900-tallet, kanskje ganske tidlig.
Tøla renner i Neperotdalen på vestsiden av Bårhaugkampen og ned forbi gården Bårhaug til den munner ut i Leira. Planen var å følge den oppover til stupet under Bårhaugkampen, men østsiden var for bratt, og med dagens vannføring var det ikke mulig å krysse Tøla på en noenlunde sikker måte. Sommerstid er den nok en bekk, for det var ingen klopper over den der stier krysset. Men denne dagen var den en elv, og det var den også listet som i oversikten over vassdrag på Romerike.
Borgmurene har for det meste rast sammen og blitt overgrodd i århundrenes løp. Denne steinrøysa var nok den nordvestre delen av muren. Mot øst går en kløft med stup og skrenter til sider, og mot vest runder kollen av mot stup til bekken Tøla, ca. 40 meter lavere.
Bårhaugkampen var i sin tid det befestede tilfluktsstedet for befolkningen på gården Bårhaug når den var truet av fiender. Et område på grovt regnet 230 meters lengde og opptil 95 meters bredde var vernet med steinmurer og palisader, eller var utilgjengelig fra naturens side med stup og skrenter. Vannforsyning var viktig, overflatevann og kanskje en gravd brønn for drikkevann. Kjentmannshåndboken sier at den lå på Raumariket (Ringerike), det korrekte er nok Raumariket (Romerike).
Dette bildet kan nok se ut som et helt vanlig skogsinteriør, men det er noe mer. Den lille kollen i bakgrunnen er en gravhaug som ennå ikke har blitt åpnet. Steinene i forgrunnen er et tjærehjell, den oppmurte renna som tjæra fra tjæremila omtrent der fotografen sto, skulle renne ut og samles opp.
Kjentmannsmerket har en post nær minnelunden etter flystyrten med en Short Sterling 10. mai 1945, der alle 20 ombord ble drept. Men oppe på kanten av Gardermoenplatået er det krigsminner av en annen art: stillinger i tyskernes forsvarslinje av Gardermoen, kanskje maskingeværreder. På den tiden var dette fortsatt åpen beitemark, og eventuelle angripere kunne lett meies ned når de krabbet over kanten av ravinene. Disse minnene ligger helt inntil turstien, men er ikke skiltet.
Etter nattens regn var Songa ganske stor og heller grå av leirpartikler som den hadde gravd ut. Graving i yttersving og deponering i innersving gir fine slyngninger. Gråor sammen med elvesneller og bregner danner et urskoglignende belte langs elvekanten, og sammen med falne trær og glatt leirjod blir dette til et nokså ufremkommelig terreng der det ikke er ryddet sti. Slikt terreng tilsatt slyngtorner var ganske typisk for orienteringsløpene i Texas.
Ravinelandskapet syd for Gardermoen skal være et av de største i Nord-Europa, og elven Songa med sidebekker har gravd og graver det fortsatt ut. Det skal også være Skandinavias største oreskog. Typisk for slik skog er mangel på høstfarger, fordi or feller bladene mens de fortsatt er grønne. I tillegg preges fargene på dette bildet av at vi fortsatt er inne i blåtimen.