Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Det går en rødmerket skiløype over Verpåsen, men det står at det er to år siden forrige preparering. Med dagens regn og plussgrader ser det ut som om det er en stund til vi kan vinterbestige denne toppen, som, i likhet med naboen Slettåsen lenger nord, hadde kjentmannspost i 1994.
Her er Slettåsens øverste punkt, men med mindre utsikt enn ved varden på 220 moh. (20 meter lavere). Det er fin furuskog og en del bart fjell i dette området. Kjentmannsposten i 1994 sto på en furu rett ved, mens det er noe uklart for fotografen hvor posten sto i 1978.
Dette er første gang vi har kommet over et sjakkbrett ute i skogen. På Slettåsen i Sørmarka er det bare å sette i gang. Bordet står ved varden på 220 moh., men hovedtoppen er på 240 moh., litt mer inni skogen. Slettåsen hadde kjentmannsposter i 1978 og 1994.
Dette flyfotoet fra 1954 viser bebyggelsen på Trøytve gård og jordene rundt den. Sammenlignet med i dag (2020) er bebyggelsen omtrent som nå, men låvebygningen er senere bygd på med en dobbeltgarasje. Også våningshuset er noe forandret. I 1954 dyrket de høy, og bildet er fra midt i høyonna med tradisjonelle hesjer. Nå var det ikke mulig å si hva de dyrker, men områdene nærmest bebyggelsen hadde preg av plener, og det kunne se ut som det nå var mer et feriested/weekendsted enn en gård. Det lange, åpne skuret nord for veien der det nå er en parkeringsmulighet, er saga som ble satt opp i 1920 med utstyret fra gamle Gjedsø sag. Fra Akershusbasen DigitaltMuseum, fotograf Rolf Ingelsrud. Bildet er litt behandlet i Photoshop.
Dette bildet viser at Dammyrhytta sannsynligvis også var i bruk som seter en periode. Bildet er ikke datert, og det er heller ikke andre informasjoner tilgjengelig om det. Men ut fra det man kan ane om klesdrakten til kvinnene, er det fra rett før eller rett etter krigen. Kvaliteten på bildet peker også i den retning, kanskje helst mot før krigen. Fra Ski historielags kalender september 2008. Bildet er litt behandlet i Photoshop.
Kartet viser kjentmannsposten på østsiden av stien, mens den uten tvil er på vestsiden. Det var minst åtte personer som lette i krattet på østsiden av stien i et virvar av ferske tråkk. Beskrevne spor etter bebyggelse ble funnet, men ingen Salstein. Så kom GPS-en frem, og dermed også steinen. Med riktig inntegning hadde kartet vært tilstrekkelig, og det bør det også være.
Vi passerer Snekkerstua på vei fra post 49 Prekestolen (som ligger ca. 150 meter sydøst for tretoppen på kartutsnittet - rett over/ved Rustadelva) til post 47 Dammyrbekkdemningen. Egentlig en ganske enkel runde når man bruker GPS med gode turkart. Vått, litt vilt og gode og mindre gode, gamle veifar.
Han ble kalt Hønse-Fredrik og bodde her på 1800-tallet. Navnet fikk han kanskje fordi huset ble bygget opp av rester fra et gammelt hønsehus, eller fordi han hadde høner. Han ble også kalt Godte-Fredrik, fordi han solgte knekk til arbeiderne som bygde Østfoldbanen og på gårder i området. Ifølge teksten fra Ski historielag var han ikke alene om å bo her inne i skogen, det var både enslige og familier som valgte eller mer eller mindre ble tvunget til å bo slik.
Turen til Prekestolen og Rustadelva dagen før var en rekognoseringstur for å finne et hensiktsmessig veivalg til Prekestolen, og dessuten om det var mulig å gjennomføre en tur langs Rustadelva i tillegg. Veivalget ble fra Trøytve mot syd til snuplassen i enden av veien og deretter på spor etter skogsmaskin mot sydøst og til og over et stort hogstfelt, deretter i terrenget opp på et lite flatere parti, og derfra ned mellom stupene til Prekestolen. Igjen hørte vi folk ovenfor oss, men vi så ingen.
Trøytve (eller Trøytvedt) gård ligger ved vei 154, og veien forbi den og Langbråtan kan være et egnet veivalg til Rustadelva og Prekestolen. Gården ble først registrert i 1791, men mer informasjon er ikke tilgjengelig på Internett. Gården ser meget velholdt ut. Flyfoto fra 1954 viser omtrent samme bebyggelse, men låvebygningen er senere bygd på med en dobbeltgarasje. På det som nå er en ganske gjørmete parkeringmulighet på nordsiden av vei 154 sto det da et langt byggverk.
Kløfta som karakteriserer Helvete, er er nær 400 meter lang. Dette er fra den øvre delen. Det var ikke mulig å krysse kløfta, og det var heller ikke mulig å krysse elva tørrskodd ovenfor denne der den meandret seg gjennom et ganske flatt myrlendt område. Der blåstien og skiløypa krysser elva, er det en klopp av gamle trestammer og nye bjørkestammer. Der er det mulig å krysse elva tørrskodd, men siden vi var der for fire dager siden, har flommen flyttet bjørkestammene sideveis slik at de ligger på skrå med helning mot elva. Herfra kan man gå i terrenget til Søretjernet og derfra videre på sti og traktorvei til Snekkerstua og snuplassen i enden av veien fra Trøytve. På oversiden av kloppa heter elva Svartebekken og drenerer østsiden av Høgesset.
Helvete er den mest kjente delen av kløfta Rustelva renner gjennom. Bildet viser grunnen: ti meter høye stup på begge sider, storsteinet ur i bunnen og tett med trær på mosebunn, noen av den døde med dekke av lyst lav. Ved flomvannføring som nå, er det ganske ufremkommelig langs elva. Før Helvete er det en ganske lang strekning med våt myr og en gammel beverhytte på østbredden. Ned til bredden går det flere tydelige tråkk fra det flatere partiet ovenfor myra, men de fortsetter ikke langs elva.
På østsiden av elva er det enklere å ta seg frem om man går litt inn fra elvekløfta. Her er det jorder og hogstfelt som går over i en gammel og fin mosekledd driftsvei. Denne går gjennom granskog med helt grønt moseteppe og hengestry, bare brutt av skrenter på kryss og tvers. Fra denne kan man med litt presisjonsorientering ta seg ut til kanten på elvekløfta rett overfor Prekestolen. Bildet er tatt fra stupkanten, som ligger omtrent i samme høyde som Prekestolen. Herfra kunne jeg høre folk i lia ovenfor Prekestolen, men de var for høyt oppe, og kom ikke nærmere den mens jeg så på utsikten.
Lenger nede langs elva er det en ca. 200 meter lang trang kløft hvor det bare er plass til elva i bunnen. På østsiden er det et ca. 10 meter høyt nær sammenhengende stup, mens vestsiden her er noe slakere, men med mange vindfall. Det var derfor ikke enkelt å få tatt et bilde av kløfta med rimelig tidsforbruk, så dette bildet fra utløpet av kløfta får gjøre nytten. Om noen tok sjansen på å ake seg over på vindfallene, ville dette vært det første stedet elva kunne krysses tørrskodd etter Prekestolen. Etter dette var det omtrent halvveis til vei 154 en glatt trestamme over elva med tråkk på begge sider, farlig ved flom og vått vær.
Der elvebredden på vestsiden er forholdsvis flat, er den ofte dekket av vindfall og toppbrekk. Her er det meget tidkrevende å ta seg frem. Tverrskrenter og stup som går helt ned i elva, gjør at man må snu og gå tilbake til et sted hvor det er mulig å krabbe opp av elvekløfta. Dessverre er skogbunnen høyere opp mange steder også dekket av vindfall og nærmest ugjennomtrengelige kratt av smågran.
Ved foten av Prekstolen er dalbunnen forholdsvis flat med grasdekket tuemyr iblandet råtnende treverk. Elva renner ganske rolig, og det er vannhull mellom tuene, gode muligheter for fotbad. Ned hit går det et bratt tråkk syd for Prekestolen, men veien videre nedover langs elvebredden er sperret av en tverrskrent som går helt ut i elva.
Rustadelva renner gjennom en kløft/forkastningssprekk i den nordvestre delen av Gaupesteinmarka naturreservat. Helt inntil elva på vestsiden ligger et nær 20 meter høyt stup, kjent lokalt som Prekestolen. Bildet viser utsikten fra denne mot stupet på motsatt side. I dyp skygge renner Rustadelva her ganske rolig. De hvite flekkene er ikke rester av snø, men skum som ligger igjen etter flommen i helgen.
I det småkollete området vest for Rustadelva ligger Snekkerstua. Denne eiendommen ble i 1825 skilt ut fra Gjedsjø gård som Svenskestua, men skiftet i 1865 navn til Snekkerstua. Rydningene rundt plassen ble etter hvert tilplantet med skog som nylig ble hogstmoden, og hogd for et par år siden. Bygningen har hatt innlagt elektrisitet, men er nå forlatt og i forfall. Nordøst for denne stua ligger det flere bygninger i varierende grad av forfall. Stedet ligger utenfor naturvernområdet.
Rustadelva kommer fra traktene øst for Høgesset og renner ned i Langen. Den renner for det meste i en trang dal med stup og store steinblokker, blant annet gjennom et område som er kjent som (vesle) Helvete. Vi hadde tenkt å følge den forbi Helvete og så opp på Kollerøysåsen, men stor vannføring, våte og glatte steiner og skrenter, og begynnende regn gjorde at vi trakk opp tidligere på vestsiden gjennom dette lille skaret. ifølge kartet var det ingen mangel på slike bratte områder videre nedover langs elva.
Der terrenget rundt bekken flater ut i et myrområde, ble det på slutten av 1800-tallet bygget en tørrmurt natursteindemning for å demme opp et reservoar med driftsvann for saga. Det er ikke urimelig å anta at dette har skjedd samtidig med en modernisering av selve saga.
Langs Sagstubekken og opp mot Dammyra går det en ganske fint oppmurt driftsvei. Som navnet antyder er den bratt, men gjør tjeneste fortsatt. Denne nedbørrike høsten hadde det vært kjørt traktor opp og ned, og toppdekket på mesteparten av veien var kjørt i stykker, så den var som et sammenhengende gjørmebad.
Det var ikke spor etter noen fangdemning lenger ned i bekken, men den flate steinen på venstre side av bekken kan være en del av en støpt fangdemning. På motsatt side lå det også noe som lignet på en luke av grove (tyri)materialer. Om dette var en fangdemning, er den yngre enn den opprinnelige saga, kanskje samtidig med bygningen av Dammyrdemningen.
Gaupesteinmarka er forholdsvis småkupert, men likevel med tallrike koller og daler med stup og kløfter på kryss og tvers. Ovenfor Gjedsjøsaga renner bekken gjennom en trang og bratt kløft med kampesteiner og ur på sidene. Her var det fall nok til å drive et vannhjul med stor diameter.
Mye av Gaupesteinmarka er naturreservat, og i nabolaget er det også områder med såkalt eventyrskog. Der renner Dammyrbekken eller Sagstubekken ned i Gjedsjøvannet. Bekken har fått navn etter saga og demningen for den. Saga ble anlagt som bygdesag etter kongelig bevilling i 1791 eller 1793. Den var opprinnelig en oppgangssag med et vannhjul med stor diameter. Den var i drift til 1907. Den ble revet i 1920, og inventarlisten fra da nevner moderne utstyr som dobbel sagspindel og selvtrekk. Dette tyder på at saga ble modernisert i annen halvdel av 1800-tallet. Bildet viser de ganske imponerende bærepilarene som fortsatt står der. Atie står som målestokk på den gjemte pilar nr. 2 på høyre side.
Vel tilbake til bilen var en ganske farvesvak halo synlig over mørke skyer over Nesoddlandet. Det var et forvarsel om det kommende nedbørfeltet, som heldigvis ble noe forsinket. Som silhuetter i strandkanten er til høyre en fisker og til venstre en badende som forsøker å komme seg på land igjen etter ettermiddagsbadet. Kanskje ble det årets siste badebilde på Skiforeningens bildesider?
Der Gjersjøelva ender, fortsetter kulturstien mot Hvitebjørn og rundturen tilbake. Stien i dette partiet med storsteinet ur under overheng og korte strekninger som er oversvømmet ved høy vannstand, er ikke egnet for spasersko, men det er greit fremkommelig om man tar tiden til hjelp. Etter dette kommer delvis hulvei (oldtidsveien).
Ljans nedre mølle i øvre fall ble revet i 1914, og et elektrisitetsverk ble anlagt på samme sted. Det fikk vann gjennom en rørledning fra Nydammen. Fallhøyden var 15 meter, installert effekt 185 kW. Det ble nedlagt i 1962, og bygningen ble omgjort til bilverksted for familien Greger Strøm. Strøm var en stor fordentusiast og racerbilbygger, og Early Ford V8-klubben arrangerer hvert år et minneløp til bygningen. Vi snakket med yngste generasjon Greger Strøm, og han sa at nå blir også bilverkstedet nedlagt.
Ovenfor damhuset og demningen flater dalen ut, og elva renner rolig gjennom sumpaktig svartorskog. På vestsiden av elva ligger en stor båtopplagsplass. Litt oppstrøms Langstrømmen ligger kraftverksbygningen til elektrisitetsverket fra 1915. På bildet er den synlig gjennom skogen til høyre i bildet.
Som nevnt under bilde nr. 35475, fikk Ljansbruket sitt første elektrisitetsverk i 1908. På dette stedet var det da en høyere fangdemning med utløpsstuss i grunnmuren på kortenden av huset. Denne er fortsatt synlig. Kraftverket lå nedenfor Gurisaga, og var i bruk til 1964. I fossen er det nå bygget en laksetrapp. Denne dagen var den oversvømt, og fiskerioppsynsmannen sa at det var for stor vannføring til at laksen skulle gå opp. Han hadde rett.
Brua på veien til Ingierstrand er forholdsvis ny. Under den gikk elva stor, og på sidene av den er det spor etter fester til gamle rørledninger. Den på høyre side kom fra damhuset, som er synlig bak brua. Den regulerte vannmengden til Ljansbrukets første elektrisitetsverk fra 1908, se bilde nr. 35476.
Oppgangssaga i nedre fall krever stor vannføring før den kan kjøres. Til nå har det vært for lite vann hver gang vi har planlagt tur på en kjøredag. Denne dagen var det nok vann, men ikke kjøredag. Vannrenna til vannhjulet gikk mer enn full, enda den skulle vært stengt. En av årsakene til dette, ligger i renna: Et av bordene til damluken har blitt tatt av strømmen og ligger diagonalt. Det var ikke det eneste. På bildet retter fiskerioppsynsmannen ryggen etter fuktig strev med å ordne opp, foreløpig uten suksess. Laksetrappa til høyre i bildet gikk også full av vann, men ikke laks.
På første del halvdel av 1800-tallet ble det utviklet lettere og brukervennlige dampmaskiner med høyere effekt. Som flyttbare lokomobiler ble de en sterk konkurrent til vannsagene. Ljansbruket fikk sin første lokomobil i 1900, og disponerte 16 lokomobiler på det meste. Den på bildet er ganske typisk med høy, leddet skorstein fra røykrørskjele med røykkasse og feieluke i forkant og fyrkasse for vedfyring i bakkant. Dampmaskinen hadde liggende sylinder med veivstang til veivakselen med remhjul for flatremsdrift. Denne lokomobilen var ikke selvgående, men ble trukket av hester.