Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Bildet er et utsnitt av et større bilde fra 1963 satt sammen av mange opptak, og finnes tilgjengelig i Kartverkets arkiver. I venstre kant østenden av Myllsfløyta med bru og demning. Nærmere midten av bildet og litt høyere er demningen på bilde nr. 31560 godt synlig. Allerede da var det laget driftsvei gjennom skjæringa på bilde nr. 32789. Nær sentrum krysset mellom Myllaveien og Vestbygdveien. Huset lengst mot venstre må være Rødekorshytta på bilde nr. 11962. Veikrysset er antagelig noe omlagt siden 1963. Det er ingen fabrikkbygninger eller rester etter slike på bildet, og heller ikke spor etter rørledningen fra demningen og til sliperiområdet. Øverst mot høyre hjørne er det lille vannet Knippahøla, på den andre siden av Myllaveien demningen til Mylla sag med reservoar, og nedenfor denne Mylla sag med saghus. Rørledningen til saga er ikke synlig, og vannstanden i reservoaret er lav.
Det lille bildet er et utsnitt i full bredde av et større bilde av området øst for Mylla. Bildet er et flyfoto tatt av Widerøe Flyveselskap, angivelig i 1969, men med spørsmålstegn bak årstallet. Det er fritt tilgjengelig i Oslo Byarkiv i denne grove oppløsningen. Bildet viser østenden av Mylla, Myllsfløyta og muligens to bygninger øst på Sliperiet. Det store bildet kommer fra Lunner Historielag, og kan vise en av fabrikkbygningene ved Sliperiet. I bakgrunnen skimtes muligens også en bit av rørledningen til turbinen. Bygningen ser meget luftig ut, men har likevel to skorsteiner. Muligens en lagerbygning? Den har ikke grunnmur, men står på pillarer. Dett kan forklare mangelen på ruiner i området. Bildet kan ha vært håndkolorert. Dette, og lavspent trefase kraftledning kan tyde på at det kan være tatt i tiden rundt første verdenskrig.
Litt synd, jeg hadde mulighet til et megaflott bilde, da det var trekk fra nord og oppdrift ved rampa. Men jeg var 15-20 sekunder for seint ute, og rakk bare dette. Burde hatt dashbordkamera. Han var rett over veien, ved rampa. Tror han hadde vært lenge i lufta, for han prøvde å riste varmt blod ut i fingerene. Minus 5 grader og vind blir kaldt.
I gråværet ble det også en noe grå utsikt, men i det fjerne skimtes Kirkerudbakken, der snøkanonene er i gang. Bålløsningen ved gapahuken virker å være laget mest til pynt, og ikke som varmekilde, siden det er begrenset plass rundt den og stor avstand til gapahuken. Det er slike praktiske tanker fotografen har etter mange uteligginger i den kalde årstid.
Dette bildet viser nærmeste aksel med kobling til turbinsakselen og flatremhjul. Koblingen er en vanlig flenskobling, men denne har nok hatt store påkjenninger, for den har en sprekk som går gjennom de to øverste boltehullene slik at den øvre delen av koblingen er helt løs. Flattstålet som er festet til periferien av koblingen med fire bolter skulle holde den løse biten på plass og overføre dreiemoment fra turbinen. En nokså dristig reparasjon.
I elvekanten rett nedenfor den nærmeste akselen på bilde nr. 32743 står det rester etter turbinfundamentet til saga. Fundamentet er noe ødelagt, men noen av festeboltene til turbinen sitter fortsatt på plass. Med den fallhøyden som var her, var det sannsynligvis en Fracisturbin, som hadde utløp i hullet der fundamentet er knekt. Men avløpshullet i toppen av fundamentet er ikke synlig. Det kan være dekket av topplata som har forskjøvet seg.
Oversiktsbildet, bilde nr. 31552, viser pillarene etter saga, men det tette løvverket dekker bunnen. Uten løv er det nå mulig å se mer av drivverket: Det nærmeste hjulet, egentlig et stort remhjul for flatremsdrift, satt koblet direkte til turbinakselen, og fungerte som drivhjul for removerføringen videre. Det drev høyre remhjul på neste aksel, mens venstre remhjul på denne fungerte som drivhjul for removerføringene oppe i selve saga. Slike remsystermer kunne være meget omfattende med muligheter til å koble inn og ut forskjellige funksjoner ved hjelp av føringsgafler og blindhjul.
Det er ikke lett å få et godt inntrykk av Noackdemningen fra veien, særlig når det er løv på trærne, se bilde nr. 31571. Men fra nordsiden og uten løv går det ganske bra, om man først finner ut hvor elva kan krysses og tar turen gjennom myr, beverfelte trær og tynningshogst. Her er luftsiden med elva i bakgrunnen. Demningen er i sementfuget gråstein. Demningen brøt sammen i storflommen 1908, ble gjenoppbygd, men ikke vedlikeholdt etter at Bolchen Træsliberi ble nedlagt en gang før 1914. Senere storflommer har ødelagt lukepartiet og mer til.
Terrenget ovenfor Noackdemningen er ganske flatt, og elva deler seg i flere løp der. En blanding av myr/sump og beverfelte trær gjorde det svært tregt å ta seg frem langs det nordligste løpet. Bare trær som var gnagd for en god stund siden, ingen beverhytte eller demning. Men beveren hadde hatt større ambisjoner enn et sideløp: Rett etter at alle tre løpene hadde gått sammen igjen, hadde den demt opp hele Myllselva. Aktiviteten i et stort, litt eldre hogstfelt rett ved hadde antageligvis fordrevet beveren, og så hadde en flom tatt nesten halve demningen.
Rett ovenfor bebyggelsen på Friland er det som vist på bildet en fordypning i terrenget. Med fall leder kanalen fra Kubbdammen og kanalen fra Myllselva med vann fra Klattertjernsbekken og lekkasje- og overvann fra Noackdammen dit. Ut av fordypningen er det gravd kanal med fall mot tresliperiet i retning mellom husene på bildet. Den er synlig på dette bildet, som er tatt fra toppen av muren på bilde nr. 32740. Bildet viser også en eldre oppslagstavle slik som Lunner Historielag bruker, men der er det intet oppslag. I forbindelse med utbyggingen av Friland har gravearbeider ødelagt deler av kanalene og kanskje også påvirket det som kan ha vært en fordelingsdam.
Fra Kubbdammen og nesten til Friland går det en gravd kanal. Den går helt inntil den solide murkonstruksjonen på bildet. Hva murkonstruksjonen hadde for funksjon, er ikke kjent for Lunner historielag. Fra utløpsdemningen i Kubbdammen til muren er det nesten ikke fall, og det er heller ikke flere rester etter installasjoner lavere i terrenget. Hvis de lagret tømmerstokker i Kubbdammen og skar kubb før tresliperiet, kan den ha hatt noe med kubbkapping å gjøre, men det blir gjettverk.
Ni kalde minusgrader langs Myllselva i dag. Kulden de siste dagene begynner å vises i og langs elva. Dette er en liten foss et stykke nedenfor fangdemningen på bilde nr. 32131, der elva og veien har skilt lag et stykke. Det var ingen spor nedenfor fangdemningen som kunne gi et hint om hva den hadde samlet vann til. Det var mer is i elva jo lenger ned man kom. Ovenfor Bolchen Træsliberi var det omtrent ikke is.
Selv om jeg bor i Sundvollen, blir jeg alltid like betatt av utsikten over Tyrifjorden og Steinsfjorden fra Dronningveien. Det er kaldt, -5 grader, og himmelen sier at det blir ei kald natt, når sola er i ferd med å gå ned. Det var nesten minus 10 på myra ved klubbhuset i natt, og det blir nok ei kald natt, perfekt for oss som vil ha litt tykkere is.
Enhver plass med respekt for seg selv måtte ha et tuntre, og her, på høyre side av bildet, er tuntreet til Myrsetra. Det kan ligne på en stor og gammel ask i veksten, og asker har vært tuntre også på amdre setrer. På venstre side av bildet markerer de høye løvtrærne hvor seterhuset lå.
Selve seterhuset ligger på vestsiden av en liten kolle. Men tar man seg en tur til østsiden av den, finnes det rester i form av pillarer etter minst to lange bygninger. Dette er restene av den sydligste av disse. Den andre ligger i grankratt med nordenden helt inntil blåstien.
Det ser ut til å være ganske typisk at gamle bolighus har en ganske dyp og utmurt kjeller under en del av huset. Det var nok stort behov for et kjølig lagerrom for mat. Her har også Østmarkas venner satt opp skilt med kortversjonen av Myrsetras historie.
Myrsetra er omgitt av myrer på alle kanter, så navnet er treffende. Denne myra ligger rett vest for setra, og det er bekken fra Myrsetersvarttjern som slynger seg gjennom den. Litt lenger syd går den sammen med bekken fra Bøletjernet. Om myrene kunne brukes som slåttmyrer, måtte det ha gitt et godt tilskudd til vinterfôret. Men det var også mange rydningsrøyser og fortsatt åpne områder i dalen mot Bøletjernet, så plassen hadde bra med innmark i tørrere lende.
Bøletjernet er et lite skogstjern som ligger i den østre dalen som fører ned til Myrsetra. I motsetning til enkelte andre vann lenger øst var det fortsatt isfritt, men en kald nordavind feide over det og sørget for bølger. Kaldt i skyggen, men sola varmet fortsatt der det var ly. Dalen videre nedover har bratt østside med skrenter og stup. Ved utløpet av bekken er det tuer med langt gras. Kanskje Halfdan Egedius var inspirerert av slike da han laget illustrasjonen til «Seidmennene på Skratteskjær» i Olav Tryggvasons saga i Snorre?
Blåstien fra Flateby til Myrsetra går forbi sydenden av Bøletjernet. For å komme ned dit, må man ned denne bratte og nokså teknisk krevende mosekledde dalsiden. Greit nok sommerstid, men i november med frosne sig kreves det konsentrasjon og forsiktighet. Dette var også en del av Flyktningeruta gjennom Østmarka, men de gikk den opp, og det er mye enklere. I bunnen av stien er et av Østmarkas tallrike sauegjerder.
Dette skiltet på massivt gjerde med elektrisk drevet skyveport møter dem som har tenkt seg til Børtervann fra Kirkebygda. Det gjelder kjøretøyer, hester, syklister og fotfolk, med andre ord alle som ikke har fått løyve, og det er bare spesielt inviterte, ifølge lokalpressen. Denne dagen var porten fjernet, men med videokameraene oppe i treet til venstre for porten hadde man oversikt likevel, og kunne gjennomføre de aksjoner som sørger for at overtredere blir stoppet og ikke får lyst til å komme dit igjen.
Det skal ha vært drevet tømmerfløting på Søndre Kytetjern fra Kytetjernssleppa og videre i retning Børtervann. I det klare vannet er da også tømmerstokker som har sunket, synlige flere steder. Flest stokker er det her ved utløpet, både i vannet og i myra langs starten på bekken. I bekkedalen til Deliseterfjorden, kjent som Østre Deliseterdal eller Gjørmedalen, er det tydelige spor etter en om lag én meter bred tømmervei fra vannet og ned til gjørmemyra. Veien er en typisk vintervei med grovt og nokså ujevnt steindekke, enkelte steder ryddet, andre steder oppbygget med en lav mur. Så man bør vel konkludere med at vannet har blitt fløtet, selv om bekken videre ikke er fløtbar.
Om lag 50 meter fra enden på tangen på bilde nr. 32678 ligger denne ganske enkle grunnmuren. Den er ikke stor, neppe mer enn 3 x 3 meter, men såpass stor at det ble plass til å ligge utstrakt med litt ekstra rom. Intet tydelig spor etter ildsted eller ovn, så dette var nok et enkelt overnattingssted, muligens for fiskere. Det skal være pen regnbueørret i tjernet, dette også ifølge en som hadde fisket der flere år tilbake.
I nordenden av tjernet har to tømmerstokker lagt seg til ro på tvers av hverandre, og i årenes løp har det dannet seg ei lita øy med mose, blomster og små trær. Idyllisk i novemberlys, sikkert enda finere sommerstid med grønne blader og blomstrende planter.
Langs bredden på vannet sørget våt myr og mange vindfall for at det ikke var raskt å ta seg frem. Denne store bjørka hadde nok ligget der noen år, og var full av store kjuker. Kjukene hadde hestehovform og vekstmønster som er typisk for knuskkjuker, men knuskkjuker er vanligvis mye lysere grå. Men det skal også finnes versjoner som blir nesten svarte som gamle, og etter mye leting på Internett fant jeg to bilder av kjuker som så ut som disse, og som kjukekjennere hadde funnet ut at var knuskkjuker. Unge knuskkjuker ble brukt til å lage knusk, en viktig ingrediens når folk i gamle dager skulle slå ild med flintstein.
Slik tar stupet på bilde nr. 32678 sett fra siden. Bratt berg i dagen, for bratt og glatt til å ferdes i, men med muligheter for furu til å finne rotfeste i sprekker. I bratta er det også et parti med mørkerød mose, som faktisk var synlig fra den andre siden av vannet, selv i novemberlys. Dette var området hvor tømmeret fra Strutsåsen ble seilt ned, kanskje helst den delen som er bak hjørnet midt på bildet.
Slik tar Søndre Kytetjern seg ut når man kommer langs Kytetjernbekken i Østre Deliseterdal, også kalt Gjørmedalen på grunn av særlig bløt myr med dårlig bæreevne og til dels dyp gjørme. Til høyre tangen med fin rasteplass og rester av grunnmuren til ei lita koie. Rett frem et stup som går rett til vanns, og hvor man sendte tømmer som var hogd på åsen i bakgrunnen, Strutsåsen, ned på tjernet til fløting. Skrenten fortsetter videre oppover, men er tilvokst nå.
I dag var det tr-fire plussgrader i Bærumsmarka, og helt greit turvær. Flere av stiene var ganske tørre, og noen av dem hadde også litt tæle. Her inne mellom grantærne, mellom Mellom og Fiskelaustjern, var skogbunnen grønn. Bare rødmerkingen i denne traseen minner oss på at det snart er vinter. Det var sparsomt med lys i skogen, så bildet måtte tas med en iso-verdi på 2000, siden fotografen ikke benyttet stativ.
På Sameiekollen er det ca. 80 hytter og et omfattende nett av bilveier til disse. De fleste av disse ser ut til å være i regelmessig bruk, og er velholdte og til dels påbygde og moderniserte. Men rett nedenfor hovedveien opp ligger denne hytta og ser ganske fortapt ut. Slik det er nå, ligger den i velvoksen granskog, har lite sol og ingen utsikt. Om det hadde blitt hogd noen trær mot vest, ville i alle fall utsikten mot Ørfiske vært fin. Men slik går det med mange plankehytter i Marka for tiden.
Som bilde nr. 32685 viser, er bruddet bevokst med gran, og mange av disse er døde eller i ferd med å dø. De hindrer i alle fall sikten, men ved å krabbe opp under det ca. fem meter høye stupet i toppen av bruddet, går det an å få et inntrykk av dimensjonene. Den nærmeste delen av stupet er naturlig, lenger inn er det utsprengt.
Har du kommet til Korsvoll ILs hytte, har du gått litt for langt. Gå litt tilbake, så ser du inngangen til bruddet. Ganske smal og godt kamuflert av trær og høyt gras. Selve bruddet er også tilvokst av gran. Det ligger også hytter med uthus i utkanten av bruddet.
Demningen ved Ørfiske ble restaurert i overgangen1999 til 2000. Utgangspunktet da var den «nye» demningen fra 1915, som var en del av den sørlige delen av det store vanntyveriet. Byggesteinen til demningen fra 1915 ble tatt ut nær toppen av Sameiekollen øst for demningen, og steinbruddet er fortsatt mulig å finne. Men det er vanskelig å se, og lett å gå forbi. Da er skiltet til Korsvoll ILs hytte til god hjelp. Følg dette, og du kommer til hytta og toppen på bruddet slik bildet viser.
En skarv lufter vingene over Bogstadvannet. I bakgrunnen sees roklubbens lokaler. Turen rundt Bogstadvannet er cirka ti kilometer lang, litt avhengig av veivalg. Det er både blåmerket DNT-sti og andre, umerkede stier. Bildet er tatt fra vestsiden av vannet.
Det går en blåmerket sti rundt Bogstadvannet, men det er mange andre stier også. Den blåmerkede er skiltet til ti kilometer, mens «Bogstadvannet rundt» på UT.no er oppgitt å være 12,6 km. Fotografens vandring på blå- og umerkede stier med en avstikker inn på golfbanen ble av mobiltelefonens innebygde app målt til en mil.