Otertjernsrenna - det største tømmerrenneanlegget i Marka

Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka. Det ble bygget i 1924 og besto av to deler: fra Søndre Heggelivann til Otertjernene med en lengde på 2,6 km og et fall på 26 meter, og fra Otertjernene til Sloradammen med en lengde på 2,4 km og et fall på 250 meter. Renna var i sin helhet bygget i tre, og var i drift i tiden 1924 til 1934.

Heggelielva, en vanskelig og rasutsatt fløtningselv

Den første fløtningsdemningen i Søndre Heggelivann ble bygget sent på 1600-tallet, men elva var vanskelig og krevet mye vann. I 1920 til 1923 gikk det store ras ved Store Jørgenskastet, noe som gjorde at elva ikke kunne fløtes, og tømmeret ble liggende i elva og i Søndre Heggelivann. For å få tømmeret ut og sikre fløting i årene fremover, ble det derfor besluttet å bygge Otertjernsrenna og Slorademningen. Kartet gir en oversikt over hvor rennetraseen gikk.

Otertjernsrenna anlegges

Det ble først anlagt en kjørevei fra Skansebakken forbi Lysedammene og opp Gopletjernsbakkene til demningen i Søndre Heggelivann, for å frakte opp en lokomobilsag som kunne skjære materialene som ble brukt til renna. Tømmeret som ble brukt, var stokker som lå innesperret og allerede hadde fått skade og redusert verdi. I byggeprosessen ble tømmerrenna brukt som transportvei etter hvert som den ble ferdig. Det ble derfor ingen anleggsvei langs rennetraseen.

Otertjernsrennas øvre del

Steindemningen i Søndre Heggelivann fra 1861 ble utvidet med to steinutbygninger på luftsiden med rennestart mellom dem. Dette bildet viser disse slik de ser ut i dag, fullstendig gjenmurte på både luftside og vannside. Et annet bilde viser demningen og elveløpet rett etter denne. Renna krysset høyt over elveleiet på en bro allerede etter snaue 100 meter. Deretter tok den en sving inn i dalen før Evjeåsen for å holde høyde, før den fortsatte omtrent parallelt med dagens Gråsetervei, men høyere opp i bratta. Etter at renna ble tatt ut av bruk i 1934, ble mye av treverket fjernet. Resten har etter hvert råtnet vekk, slik at det ikke lenger er rester av selve rennekonstruksjonen. Men der hvor det var nødvendig å sprenge vekk fjell for å opprettholde det minimale fallet over denne delen, er det fortsatt mulig å se hvor renna gikk i terrenget.

Ved Homleberget om lag 900 meter fra demningen i Søndre Heggelivann er det et bratt parti med stup og skrenter ovenfor veien. Her var det nødvendig å sprenge ut en hylle for at renna skulle få riktig fall, og denne er synlig også i dag. Dette bildet viser Homleberget sett fra Gråseterveien. Kjentmannspost 2004-06, GPS-koordinater 845 580. Etter dette gikk renna inn i en nå tett tilgrodd skråli, og det er ikke mulig å følge traseen videre før om lag 1,2 km lengre syd. Der, på en bergnabb rett syd for fylkesgrensa mellom Buskerud og Oslo, ble rennetraseen skutt ut i en lengde på nærmere 100 meter. Kjentmannspost 2008-10, GPS-koordinater 850 571.

Den utsprengte renna ender i syd på en hylle over et kanskje ti meter høyt stup. Det er ingen tydelige spor etter traseen videre her, men sannsynligvis holdt renna jevnt fall ved å dreie mot øst og fortsette i skrålia videre. Deretter gikk den på bukker i myra eller myrkanten til Otertjernene. Jeg mener å huske at jeg så rester av tømmerfagverket som bar tømmerrenna i myrkanten her, første gang jeg var i området for vel 40 år siden.

Otertjernene

Otertjernene står det, og som dette bildet og dette bildet viser, er det korrekt i dag. Opprinnelig var det også to vann, men for å få et buffer/mellomlager for tømmeret, og kanskje også tilleggvann for den brattere nedre delen av renna, ble tjernene demmet opp tre-fire meter. I det flate myrlandskapet ble de da ett mye større vann. Otertjernene har naturlig utløp mot nord. Det ble derfor bygget atthaldsdemning i form av en laftedemning ved enden av en lang myrtarm som vannsiget fra Otertjernene går i. Men på vei dit må man passere over en lav, bevokst rygg som går tvers over myrtarmen. Flytetorv var til hinder for fløtingen. Flytetorvene ble derfor samlet, og store steiner ble dratt ut på isen om vinteren for å presse torven ned og holde den unna. Flytetorver finnes i Vestre Otertjern også i dag, og mye av myra rundt tjernet virker å være flytetorv som synker ned om man står stille.

Syd for Vestre Otertjern ble det bygd en fløtningsdemning med rennestart. Denne var bygd som en laftedemning rundt rennestart og som bukkedemning på hver av sidene. Rester av denne er fortsatt synlige, slik dette bildet og dette bildet viser. Kjentmannspost 1994-96. For å få tilstrekkelig dybde til å fløte tømmeret til rennestart, ble det gravd og sprengt en 100 meter lang kanal i myra, se også dette bildet.

Otertjernsrennas nedre del

Var det for lite fall i den øvre delen av Otertjernsrenna, så var det for mye i den nedre delen. Fra fløtningsdemningen var det derfor gravd ut en renne for tømmerrenna et stykke nedover. Etter dette er det ikke mulig å følge rennetraseen før øverst i Revekleiva, på blåstien fra Slora til Gråseterbrua. Dette er den fineste utsikts- og rasteplassen langs blåstien, men det er neppe mange som tenker over at denne hylla i skrenten er sprengt ut for å gi tømmerrenna et jevnest mulig fall.

Derfra følger blåstien stort sett rennetraseen til et stort hogstfelt. Rett ovenfor den øvre enden av dette ligger det to parallelle steinrøyser i skogen. Tømmerrenna gikk mellom disse. Etter dette er det i lia ikke flere tydlige spor etter renna. Starten på blåstien fra Slorakrysset går på en 100 meter lang veistubb som ble kalt «Avkasteren». Hit ble alle ubrukte materialer fløtet og tatt ut av renna. Renna gikk øst for Avkasteren, krysset over Smedbekken og gikk under Sloraveien og videre ut i Sloradammen. Mot Sloradammen går det en tilsynelatende utgravd renne i terrenget. Denne starter i et fint oppmurt parti av veien, men bunnen av muren er dekket med løsmasser, og det er ikke mulig å se spor etter noen åpning hvor tømmerrenna kan ha gått.

Slorademningen og Sloravannet

Slorademningen var også en del av anlegget Otervannsrenna. Heggelielva rant fritt tidligere, men nå ble det behov for å ha et sted hvor tømmeret kunne ligge før videre løsfløting nedover elva. Demningen ble bygd i 1924, og minst tre forskjellige byggemåter ble brukt, se også dette bildet. Fløting, og dermed vedlikehold av demningen, tok slutt i 1960-årene, og demningen står nå åpen. Kjentmannspost 1996-98. På kartet er Sloravannet tegnet inn slik det var mens det fortsatt var fløting her.

Forslag til mulig tur

Det er ikke enkelt å komme med et klart forslag til en tur langs restene av Otertjernsrenna, siden deler av rennetraseen går i vanskelig terreng og er tett tilgrodd. Men dette er et forsøk på en rumpetrollformet rundtur:

  • Utgangspunktet er blåstien fra Avkasteren ved Slorakrysset opp til der den skiller lag med rødmerket skiløype et stykke etter at enden av Otertjernsveien er passert. Deretter skiløypa videre mellom Otertjernene, og frem til demningen i Søndre Heggelivann. Fra denne er det mulig å ta avstikkere til for eksempel Otertjernsåsene, om form og tid tilsier det.
  • Fra demningen starter så selve turen til restene av Otertjernsrenna. Først Gråseterveien til Homleberget og opp til den utskutte hylla over stupet, og så ned på veien igjen. Videre mot Gråseterbrua til bekken som kommer ned i rettstykket mot syd, deretter klatre opp lia til det store hogstfeltet. Deretter følges bekken langs sydkanten av hogstfeltet til tverrstien og videre denne til den utsprengte renna i bergnabben. Det er rester av merking med blå plastbånd langs stien.
  • Derfra kommer et vanskelig parti i skråli over stupet. Hold høyde i skrålia inntil denne går jevnt ned i myra mot Vestre Otertjern. I myra er det et tydelig område uten trær og med jevn bunn som leder rett mot Vestre Otertjern. Området hvor flytetorvene ble senket og atthaldsdemningen i Otertjernsbekken ligger til høyre (vest) før vannet.
  • Myra langs vestbredden av Vestre Otertjern er stedvis upasserbar, og innenfor er det tett grankratt. Tjernet bør derfor passeres på myra på østsiden, men der er det partier med myrhull og flytetorv, slik at forsiktighet og planlegging er nødvendig. Dette veivalget leder til kanalen i myra og videre til fløtningdammen. Der starter den utgravde renna videre. Den leder til blåstien, som da kan følges tilbake til Avkasteren.


Edit

Flere bilder

Markahistorier - eldre nyheter

21 Jun 2013

Med sykkel over Krokskogen i 1960 på skogsbilvei, anleggsvei og i tømmerrenne

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Så sent som i 1959 var det ikke sammenhengende kjørevei over Krokskogen fra Ringerike til Sørkedalen. Men på slutten av 1950-tallet var det stor aktivitet, med blant annet bygging av ny skogsbilvei rundt Storflåtan, og da løsnet det. Dette er historien om en sykkeltur på nesten ferdige veier i 1960, en tur som ble mer interessant og spennende enn planlagt.

16 Mar 2008

I solrenning på Framstadsæterfjellet

Av Else Randi Kvåle | Markahistorier

Det er tidlig, klokka er snart halv seks, når vi gir oss i veg fra den lille parkeringsplassen ved Fjellstadhytta i Gran allmenning.

04 Mar 2006

En elgeopplevelse

Av Erik Unneberg | Markahistorier

Noen av oss liker snøen og andre ikke. For våre firbente venner i skogen er uansett snøen en utfordring når det gjelder å skaffe seg mat. Da trekker de nærmere bebyggelsen, og dette gir muligheter for mange artige møter mellom mennesker og dyr.