Avstikkere langs veien mellom Søndre Heggelivann og Flåtadammen

Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute. Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass. Veien går også forbi flere gamle setre.

To fløtningsruter i Heggelivannene, en mot syd og en mot nord

Opprinnelig rant vannet fra Skotta mot syd til Skamræk, så til Nordre Heggelivann, videre til Søndre Heggelivann og deretter ned Heggelielva. Nord for Skotta var det et lavt eid, som virket som en demning og hindret at vannet fra Skotta rant ned til Storflåtan.

Gamle fløtningsdammer gjorde løsfløting mulig mellom Nordre og Søndre Heggelivann og fra Søndre Heggelivann ned Heggelielva. Men Heggelielva var en vanskelig fløtningselv. I 1924 ble Otertjernsrenna bygd, og den var fløtningsruten i 1924-34. I 1934 var den i behov av omfattende og kostbart vedlikehold.

Det ble da besluttet å fløte nordover fra Nordre Heggelivann, men da måtte vannstanden heves betydelig. Nye dammer ble bygd i sydenden slik at vannet ble snudd med avløp til Skamræk, det ble gravet kanal til Skotta, og sprengt og gravd kanal videre gjennom eidet mot Storflåtan. Derfra ble det bygget tømmerrenne til Storflåtan, hvor det allerede var fløtningsrute til Langlivannet.

Kartet er fra 1938, og viser Skottarenna og vassdragene slik som de var da. Veien fra Storflåtan til Skotta mangler. Her var veien fortsatt i anleggsfasen i 1960, men ble fullført det året. Steder som er nevnt i teksten, er merket med røde sirkler på kartet.

Steindemningen i Søndre Heggelivann

Den første fløtningsdemningen i Søndre Heggelivann ble bygget sent på 1600-tallet. I 1778 måtte den fornyes, og en ny steinkistedemning var ferdig til julen 1780. Heggelielva var vanskelig å fløte og krevet mye vann, så i 1861 ble det bygget en ny steindemning. Den ble forsterket med støttemurer i 1908, og fikk to store steinutbygginger på luftsiden med renneuttak for Otertjernsrenna i 1924. Denne krysset Heggelielva rett nedenfor demningen.

Avstikkeren fra veien til demningen er kort, og vel verdt den tiden den tar. Her kan man oppleve gammel kultur, utsikt over Søndre Heggelivann og åsene omkring, og kanskje noen øyeblikks stillhet og ettertanke. Ved svært lav vannstand skal det også være mulig å se rester av demningen fra 1780 om lag 30 meter innenfor den nåværende steindemningen.

Vakersetra

Vakersetra er kanskje den eldste setra på Krokskogen, med seterdrift i over 400 år. Egentlig er det to setre, Øvre og Nedre Vakerseter. Etter at det da kanskje 300 år gamle størhuset på nedresetra brant ned i 1928, fikk begge nytt og like størhus i 1929.

Vollen er fortsatt åpen med gras og blomster, og husene står bra. Avstikkeren til setrene er bare om lag hundre meter lang. Husk at dette er privat område, og vis særlig hensyn om det er folk der.

Demningene i Nordre Heggelivann

Også i Nordre Heggelivann har det vært flere demninger. Byggeår for den eldste fløtningsdemningen er ikke kjent, men den fikk i 1917 en 90 meter lang tømmerrenne ned i det søndre vannet. I 1935 skulle vannstanden heves med to meter for å snu utløpsretningen, og dermed måtte demningen fornyes.

Den nye var en ny og original konstruksjon, med fire steinpilarer med laftekister mellom. På vestsiden var det et regulerbart vannløp på vestsiden, hvor det også gikk tømmerrenne til Søndre Heggelivann. Oppdemningen gjorde at det oppsto et nytt vannIøp øst for demningen, så tillegg til denne var det nødvendig å bygge en atthaldsdemning.

Veien hit tar av før Gråberghaugen, og er en 1,5 km lang ganske smal skogsbilvei. I tillegg til demningene er det her fine sydvendte rasteplasser, og mulighet til å ta en tur opp blåstien til Kustein med flott utsikt over blant annet Heggelivannene.

Skamræk og Gagnumseter

Veien passerer helt inntil Gagnumseter med gammelt tømmerhus og fin utsikt mot Skamræk og Gråberget. Huset er det tidligere fjøset på Heggeliseter, men ser ikke mye ut som et fjøs nå.

I sundet mellom Nordre Heggelivann og Skamræk har det vært både bruer og demninger. I 1935 kom det en kistedemningen her i forbindelse med at vannet ble snudd, men den ble avløst av dagens triste betongbru i 1970. Under denne er det laget en betongsåle med overløp, slik at Skamræk skulle opprettholde vannstanden sin uansett vannstanden i Nordre Heggelivann. Jeg har gått over kistedemningen fra 1935 flere ganger, absolutt en finere opplevelse enn dagens bru.

Veien fra Gagnumseter til brua er om lag 300 meter lang, og det er gode rastemuligheter ved brua. Der er det også et stort løype- og stikryss.

Kanalen mellom Skamræk og Skotta

Kanalen fra 1935 er bare snaue 200 meter lang, og fra veien kan man se inn til grasmyra rundt vestenden av Skotta. Der vei og kanal krysser hverandre, var det også en demning, men på Skamræksiden er det så tilgrodd av kratt at eventuelle rester ikke var synlige. Utløpet i Skotta av kanalen er inne i sivet.

Langs sydsiden av kanalen går det en traktorvei inn til Skotta. Skotta er et vakkert lite vann, særlig i kveldssol.

Kanalen mellom Skotta og renneuttak til Skottarenna

Fra Skotta ble det sprengt og gravd en kanal til der Skottarenna skulle starte. Den går omtrent snorrett i en lengde av snaue 250 meter, det siste stykket langs veien. Den ender i en betongkladd der rennestart var, og er i ferd med å gro igjen og fylles av vindfall og hogstavfall.

Kanalen er godt synlig fra veien.

Skottarenna til Storflåtan

Skottarenna ble bygget i 1935. Kartet viser at den gikk øst for det som nå kan kalles Skottabekken. Langs myrene til den krysset Atjernsbekken gikk den i skrålia ovenfor myrene for å holde høyde og ha jevnt fall. Etter kryssing av Atjernsbekken fulgte den en myrtarm mot nord og krysset det småkollete partiet videre i en liten dal, og videre over myrene og ned til myrkanten på vestsiden av myra med kulpen, Kulpmyra. Etter dette fulgte den den gamle skiløypetraseen et stykke, før den gikk ut i Storflåtan på odden vest for Langtangsvika.

Renna var bygget helt i kreosotimpregnert tre, et materiale som motstår råte og annen nedbrytning over tid godt. Men snøvinteren 1950-51 tok bokstavelig talt knekken på renna, og de verdifulle materialene ble gjenbrukt til skåvegger, uthus og til og med en hytte. Mesteparten av renna ble derfor fjernet kort tid etter 1950.

Det at materialene ble fjernet, gjør at det bare er begrenset med spor etter renna i dag. Det første sporet er fortsettelsen av kanalen fra Skotta på østsiden av veien. Veien krysser så rennetraseen, og denne går også under dagens Skottakryss. Der veiskråningen flater ut rett etter Skottakrysset, ligger den første røysa av rennematerialer. Synlig fra veikanten, men vanskelig å se. Til der rennetraseen krysser Atjernsbekken, er sporene begrenset til slike røyser i for det meste tettvokst terreng. På dette stykket ble veien bygget etter at renna falt ned, og sannsynligvis ble sporene etter fundamenter og annet ødelagt.

Fra Atjernsbekken og ned til Kulpmyra er det ganske tett med materialrøyser, og også noen peler i myrene. Deretter er det få synlige spor, før en stabel med rennebukker i en liten dal rett før renna endte i Storflåtan, GPS-koordinater 8148 6502. Etter dette er det to andre materialrøyser som antyder videre retningen til utløpet.

Den mest interessante turen til restene av renna må bli fra veien og så i skiløypetraseen til Atjernsløypa til den tar av fra Atjernsbekken, deretter nesten rett nordover på den lille myrtarmen, og deretter langs røysene til pelene på vestsiden av Kulpmyra. Derfra forbi kulpen og skauleis tilbake til veien. Kan forlenges til Storflåtan og OFAs hytte og sporene etter renneavslutningen, og så skauleis tilbake, eventuelt langs Aurtjernbekken. Hytta er et eksempel på den nøysomhet som fortsatt rådet på starten av 1960-tallet. Langs rennetraseen skal det også være flere skriverberg.

Med spillflåte over Storflåtan

Det er ingen spor etter fundamenter etter Skottarenna langs østsiden av odden vest for Langtangsvika, men den må ha hatt utløpet i Storflåtan omtrent her.

Tømmeret har så blitt trukket forbi Langtangen og videre bak denne til Flåtademningen. Det ble brukt spillfåte for trekke tømmeret. Det ble rodd ut et anker, og flåten med tømmeret på slep ble ved hjelp av spillet og mannekraft dratt mot dette. En sen og tung metode. Ingen av spillflåtene er tatt vare på.

I andre vann hvor det ble fløtt, er det ofte spor etter fester av tømmerlenser for å holde tømmeret på plass under ugunstige vindforhold. Jeg undersøkte strandkanten rundt spissen av Langtangen, men fant ingen bolter eller synlige boltehull.

Flåtademningen, skogbestyrer Hoffarts kanal, Loka, og Vesleflåtan

Veien passerer rett forbi Flåtademningen og atthaldsdemningen syd for denne. Demningene er steindemninger bygget 1915-20, senere modifisert noe med betong.

Herfra ble først tømmeret fløtet til Loka i det naturlige elveløpet. Loka ble da et uønsket mellomlager for fløtingen videre til Vesleflåtan. Mellom Loka og Vesleflåtan ble det allerede på Peder Ankers tid (rundt år 1800) bygget en steindemning for å demme opp Loka slik at tømmeret kunne fløtes videre til Vesleflåtan. På begge sider av elveløpet er det fortsatt spor etter denne.

Denne mellomfløtingen var tungvint, og i 1956 ble det på initiativ av skogbestyrer Hoffart hos Løvenskiold-Vækerø bygget en kanal som forbandt Storflåtan direkte med Vesleflåtan. Skåveggene er bygget av impregnerte materialer fra Skottarenna. Videre ble tømmeret fløtet på Vesleflåtan og Hauken, som var demt opp til samme vannstand, og så ned Haukerenna til Svarten. Men det er en annen historie.

Området fra Flåtademningen og videre mot Loka og Vesleflåtan er flatt og lett tilgjengelig via sti på nordsiden av vannene. Restene av anleggene for tømmerfløtingen er fortsatt godt synlige, og det flate og myrrike landskapet er en interessant avveksling fra det stort sett meget kuperte terrenget ellers i Marka.


Edit

Flere bilder

Markahistorier - eldre nyheter

06 Sep 2013

Otertjernsrenna - det største tømmerrenneanlegget i Marka

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka. Det ble bygget i 1924 og besto av to deler: fra Søndre Heggelivann til Otertjernene med en lengde på 2,6 km og et fall på 26 meter, og fra Otertjernene til Sloradammen med en lengde på 2,4 km og et fall på 250 meter. Renna var i sin helhet bygget i tre, og var i drift i tiden 1924 til 1934.

21 Jun 2013

Med sykkel over Krokskogen i 1960 på skogsbilvei, anleggsvei og i tømmerrenne

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Så sent som i 1959 var det ikke sammenhengende kjørevei over Krokskogen fra Ringerike til Sørkedalen. Men på slutten av 1950-tallet var det stor aktivitet, med blant annet bygging av ny skogsbilvei rundt Storflåtan, og da løsnet det. Dette er historien om en sykkeltur på nesten ferdige veier i 1960, en tur som ble mer interessant og spennende enn planlagt.

16 Mar 2008

I solrenning på Framstadsæterfjellet

Av Else Randi Kvåle | Markahistorier

Det er tidlig, klokka er snart halv seks, når vi gir oss i veg fra den lille parkeringsplassen ved Fjellstadhytta i Gran allmenning.