To reservater, tordenvær og en jungel av brukne grantrær

En uke på loffen i Oslomarka fra Romeriksåsene til Krokskogen. Loffen fra baker’n var fraværende, men fenomenet «å loffe» var definitivt tilstede. Planen var å gå en ukes tid i Marka uten en fastspikret rute på forhånd.

Det gjelder å rydde kalenderen, finne en uke uten møter, konfirmasjoner og andre begivenheter. Derfor ble tidspunktet for turen lagt mange måneder på forhånd. Valget falt på mai, hvor nettene er på sitt lyseste, fuglesangen mest intens og mygg & knott fremdeles på fødestadiet.

Gjennom vinteren ble det mye kikking på kart for å se hvor jeg kunne tenke meg å gå. Ønskene skiftet med vær og vind, men jeg hadde lyst til å gå i mindre beferdede områder og på steder jeg ikke kommer til på en halvtime hjemmefra. Til slutt hadde jeg et grovt riss av en ønskerute: starte på Klofjell, naboen til Marifjell i Nannestad, naturreservat og greier. Derfra tråkle seg gjennom nordlige del av Romeriksåsen og over i Nordmarka.

Så kom snøen. Til og med på 17. mai, en snau uke før turstart, var det flotte skiforhold på Marifjell – men jeg skulle altså på fottur. Nytt alternativ: Gapahuken ved Fagertjern ble omdefinert fra andre til første overnattingssted.

Suser av gårde

En fredagsettermiddag i slutten av mai ble jeg plukket opp utenfor jobben, sekken ble hentet og det bar av gårde. Snill sjåfør og turvenninne ble med på startetappen, det er hyggelig med selskap før en skal gå en uke i ødemarken.

Veien var stengt med bom og stien forsvant (eller var det oss?), men etter en liten mil og et regnskyll kunne vi konstatere at den fine gapahuken var ledig. Hyggelig var det også å konstatere at myggen ikke hadde gjort sitt hovedinntog ennå.

Etter regn kommer sol

Lørdagen opprant med høy luftfuktighet, men etter hvert kom solen – og den ble. Turfølget takket for seg, og så var loffeturen i gang. Tanken om å slå seg til på Skotjernfjellet ble forkastet utpå formiddagen. For det første ville det blitt altfor tidlig å slå leir, og for det andre var det så vått i terrenget at jeg droppet stien fra Trasletjerndalen. Av erfaring vet jeg at den kan være som en bekk etter mye regn.

Dagens motto ble med andre ord «veien blir til mens jeg går», akkurat slik jeg hadde tenkt. Etter en solrik lunsj på en odde ved Råsjøen ble enden på visa, eller dagsetappen, det for meg ukjente vannet Toreren, der jeg fant en super leirplass. Flat, uforstyrret og med kveldssol de luxe. Sokkene ble lagt til tørk, duken spent opp (mot regnet som aldri kom), og så var det tid for middag.

Videre gikk turens grove rute over Paradiskollen, forbi Harestua og Fjellsjøen. Andre flotte steder jeg passerte var Elgstøa, Roenseter og Holoaseter, ville Finnvassdalen og sagnomsuste Spålen og Storflåtaflaka. Siste leir ble ved flotte Storflåtan, det ble en festaften da tre turglade venner innfant seg.

Mat og utstyr

En av utfordringene på langtur er å ha med nok mat, samtidig som en ikke skal dra på for mye. Blant forberedelsene hjemme sto også tørking av mat på planen. Valget falt på karbonadedeig, som stekes og deretter tørkes i stekeovnen. Holder lenge og veier ingenting. Ymse grønnsaker fikk samme behandling og dermed var hovedrettene i boks. Men litt eksperimentering var jo også på sin plass, og saumfaring av ymse turnettsteder viste at noen sverger til potetmos og bacon. Skal visstnok være veldig enkelt og veldig godt. Joa, enkelt var det å steke bacon og røre ut potetmospulver fra pose, men for en som i utgangspunktet ikke synes posemos er noe stas… Ikke noe jeg vil huske som et høydepunkt på turen. Den oransje reserveposen med frysetørret kjøpeturmat ble også med hjem igjen, som ventet.

Ved hjemkomst kunne jeg ellers konstatere tilnærmet fulltreffer med hensyn til utstyr. Hadde det jeg trengte, og ingenting var overflødig. En stillongs kunne ha gjort seg den kalde neste-siste-natten, men turbuksen kan også gjøre nytte om natten.

Telt var aldri aktuelt, jeg sverger til uteligging så langt det går. En duk holder lenge, selv mot styrtregn, og en myggnetthette til soveposen holder eventuelle blodsugere unna. Såpass tidlig i sesongen er de sjelden noe problem, heller.

Turens luksus var bok og oppblåsbart liggeunderlag (samt nok sjokolade). Syv centimeter tykt gjør det minusnetter til plussnetter. Mykt, varmt og verken kongler eller andre ujevnheter utgjør noe problem.

Jungel, cacher og blå bånd

Turens store overraskelse var ufremkommeligheten. En sti er vanligvis en sti, grei å gå på og fører deg dit du skal. Men etter en vinter der snøen som til slutt kom, var våt og tung, har skogen endret karakter. Det ligger nå tusenvis av brukne grantrær på kryss og tvers over stier og i terrenget. De er ofte hektet i hverandre som gigantiske mikadopinner – og disse må en gå over, under eller rundt. Det tar tid, det er tungvint og det blir slitsomt i lengden.

En annen, litt mindre overraskelse var mangelen på folk – eller luksusen av å ha Marka helt for seg selv. På vinterstid er det nesten alltid en og annen skiløper å se også midt i uka, men her så jeg bare en liten håndfull tobente totalt, og et par av dagene møtte jeg ingen. Luksus!

Underveis registrerte jeg også noen trær pyntet med blå bånd. I slutten av august får vi vite om de indikerer nye kjentmannsposter.

Andre ingredienser var et spektakulært tordenvær, (se video), en kommunetopp, to naturreservater, tre venner og opptil flere geocacher – sammen med generell tur- og naturglede - og tusenvis av skritt. Takk for turen!


Edit

Flere bilder

Markahistorier - eldre nyheter

20 Des 2013

En romjulstur på isen 1995

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Dårlig skiføre i romjulen er ikke noe nytt fenomen. Slik har det vært tidligere også. For eksempel i 1995, da det etter mine noteringer var dårlig med snø helt til starten av februar. Her er en beretning om inntrykkene fra en tur på isen på Bogstadvannet og Sørkedalselva tredje juledag 1995. Tekst og bilder er fra den gang. Det er føyet til et kort kapittel med utsikter for romjulen 2013, med nye bilder som viser noen av forandringene som har skjedd i løpet av 18 år. Om mildvær og regn skulle finne på å slå om til kulde, kunne kanskje denne historien inspirere til en tur på isen om skiføret fortsatt lar vente på seg.

13 Sep 2013

Avstikkere langs veien mellom Søndre Heggelivann og Flåtadammen

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute. Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass. Veien går også forbi flere gamle setre.

06 Sep 2013

Otertjernsrenna - det største tømmerrenneanlegget i Marka

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka. Det ble bygget i 1924 og besto av to deler: fra Søndre Heggelivann til Otertjernene med en lengde på 2,6 km og et fall på 26 meter, og fra Otertjernene til Sloradammen med en lengde på 2,4 km og et fall på 250 meter. Renna var i sin helhet bygget i tre, og var i drift i tiden 1924 til 1934.