Bobsleighbanen i OL i Oslo 1952

Mange har hevdet eller tror at det var Korketrekkeren som var bobsleighbanen i OL i 1952. Det er ikke riktig, den var og er en akebakke for kjelker. Bobsleighbanen var temaet for årets vårtreff for Skogkarer og Skogsjenter. Talmann Hans Koren orienterte om banen og ledet vandringen langs denne.

En bobsleigh fra 1952

En bobsleigh (bobsled, bob) er en kjelke med rammer og meier av stål. Det er to sett med meier, det fremre er styrbart med ratt eller styrekabler. I tillegg er det en brems som betjenes av bremsemannen (bakerste pusher). Navnet kommer av at akerne i sin tid rugget (bobbed) frem og tilbake på rettstrekningene for å øke farten. Dette er tydelig på gamle filmer fra tiden da de startet fra stillestående eller med bare én pusher. Høy vekt gir god fart, og gjennomsnittsvekten på Tysklands vinnende lag i firemannsbob i 1952, var ganske veltrente 117 kg.

Etter 1952 ble det innført maksimumsvekt for bob inklusive akere, og bobbene ble mer innekledt og strømlinjeformete. Nå er det vanlig å bruke habile sprintere som pushere.

Økonomiløsning i vanskelig terreng

Selv om Norge hadde deltatt i bobakegrenene i St. Moritz i 1948, hadde vi ingen egen bobbane. Det ble bestemt at banen skulle ligge i østsiden av Holmenkollen, i bratt og vanskelig terreng. To sveitsiske bygningsingeniører, bobføreren Heinz Cattani og Emil Ingold, stakk ut banetraséen i terrenget. Selve bobbanen ble bygget under ledelse av Sigurd Lund og Carl Vendelboe i 1949 og 1950, og finjustert av Cattani.

Vanligvis er doseringene i bobbanenes kurver oppbygget i betong eller stein, men det tillot ikke økonomien her. I stedet ble traséen utsprengt og grovprofilert, mens selve banen ble bygget opp av snø. Snøen ble vannet og nedkjølt naturlig inntil banen hadde riktig profil og var hard nok til å tåle påkjenningen fra bobbene. Den eneste faste installasjonen var vannledningen fra Øvresetertjern og nedover langs banen.

Banen ble bygget opp for trening i 1951 og smeltet fullstendig vekk sommeren etterpå. Den ble bygget opp igjen igjen for øvelsene i OL i 1952. En spennende affære, siden første del av vinteren 1952 var mild med regn. Prisen på hele anlegget ble NOK 615 000. Den ble ikke bygget opp igjen etter at sommervarmen smeltet den.

En vandring ned bobbanetraséen slik den er i 2015

Det skjematiske kartet viser bobbanetraséen med kurvenavn og kurveradier. Luftfotoet viser bobbanen i terrenget slik den var under OL 1952. Noen tall: Lengde 1 507,5 meter, høydeforskjell 124,35 meter (fra 429,2 til 304,85 moh.). Gjennomsnitlig gradient 8,6 %, brattest 13,86 %, slakest 3,67 %, stipulert gjennomsnitts-hastighet 72 km/t og toppfart 120 km/t. Raskeste tid under OL var 1:16:55, 70,89 km/t i gjennomsnitt,Tysklands lag I, firerbob.

Bobbanen startet rett øst for Sportshallen på Frognerseteren. Først en rettstrekning for å få opp farten, og så inn i første kurve, Ole Lukkøye. I følge OlympiAposten fra 1952 var det her instruktørene lukket øynene når de minst egnede akerne kom. Bildene fra 1952 viser rettstrekket fra start mot første kurve, og første kurve med bob i full fart. Akerne hadde neppe tid til å beundre utsikten over Oslo. Denne delen av traséen er ødelagt av nye løyper, men litt av steinskjæringa i starten av Ole Lukkøye er igjen.

Traséen videre inn mot Sigurd Lunds kurve er utydelig, men det lille bildet viser rett vei. Doseringen her er delvis ei steinrøys, så grov at den ikke er brukbar som underlag uten et solid dekke av hardfrossen snø.

De tre kuvene Ormen Lange, her den midterste, går delvis i ei utsprengt skjæring i fjellet. De er oppkalt etter kjelkebyggeren Trygve Larges første styreapparatkjelke med oppnavnet Ormen Large.

Også Cattanikurven er utsprengt, oppfylt og planert. Dette er inngangen. Kurven er oppkalt etter Heinz Cattani, som var ledende da traséen til bobbanen ble stukket ut.

Etter Cattanikurven fortsetter bobbanen nokså flatt på en utsprengt hylle i fjellet til den ganske slake kurven Syvern. Her er det senere anlagt veier, og terrenget er fylt opp slik at det ser ut som om banen har gått oppover. I 1952 var det et søkk her, og i tillegg gikk bobbanen i en dyp skjæring for å opprettholde farten.

Så kommer Vendelboekurven. Idyllisk på bilder, krapp og vanskelig i praksis, særlig når isen var ekstra glatt.

Deretter følger bobbanens sannsynligvis bratteste parti med starten av kurven Veggen. Kurven flater så ut noe og fortsetter i en om lag to meter dyp utsprengt skjæring. Teknisk krevende!

Videre til Furuspretten, hvor en liten vipp ga utfordringer og muligheter til en ukontrollert luftetur. Ingen krapp sving, men også den teknisk krevende.

Etter Furuspretten går bobbanen og Heftyebakken sammen. Her følger de forholdsvis slake kurvene med de selvforklarende navnene Snipp, Snapp og Snute, og en rettstrekning før mål. I Snapp kom returveien for bobbene ut på Heftyebakken, og fulgte den tilbake til Frognerseteren.

Så var det Mål, og så var eventyret ute i kurven Ute, hvor bobbanen forsvinner inn i skogen i en ganske bratt motbakke som fungerte som bremsestrekning. Jo, bobbene hadde bremser, men effekten og stabiliteten på blank is var begrenset.

Retur av bobbene etter endt nedfart var med firehjulstrekker, først på liten skogsvei, deretter opp Heftyebakken. Det ble brukt jeep med spesialbygget karosseri og tilhenger med meier. Det er også nevnt bruk av lastebiler.

Kilder

Mesteparten av informasjonen her er hentet fra Aftenpostens OlympiAposten, og noe fra Hans Korens presentasjon. Jeg har også gjennomført flere omfattende søk på Internett etter flere fakta og detaljer, og etter bilder fra 1952. På YouTube er det en interessant film fra bobsleighkonkurransene i OL 1952 og andre filmer med opptak fra denne og enda tidligere olympiader. Søk på Bobsleigh Olympics Oslo 1952.

Lykke til med søket og med en vandring i den gamle bobsleightraséen med gammel kultur og fine utsikter!


Edit

Flere bilder

Relaterte nyheter eller steder

DatoTittel, navn

23 Okt 2017

Frognerseteren

Ut på tur - eldre nyheter

16 Mai 2015

Flere skidager - mer preparering

Av Redaksjonen | Ut på tur

Det ble preparert 10 000 flere kilometer med løyper denne skisesongen enn i forrige sesong. Skisesongen varte fra november til mai. Selv om det har vært lange perioder med mildvær i lavlandet, har forholdene vært fine i høyereliggende og nordlige strøk. Skiforeningen har loggført 97 skidager i Nordmarka, mot 81 i fjor.

21 Apr 2015

Ingen vår på taket ennå

Av Steinar Kjærnsrød | Ut på tur

Trodde du våren var kommet overalt i Marka? Tro om igjen! Selv med over 20 varmegrader på dagtid, er det likevel et par kuldegrader om natten mange steder. Dette gir fortsatt gode skimuligheter i høyere strøk, og Bislingflaka - "Nordmarkas tak" - er et slikt sted.

12 Apr 2015

Vellykket vårtur til Totenåsen

Av Steinar Kjærnsrød | Ut på tur

Etter et års pause inviterte Skiforeningen igjen til vårtur, denne gang til Totenåsen - det eneste stedet i rimelig nærhet til Oslo med et løypenett som ligger over 800 moh. Turen ble arrangert lørdag 11. april 2015, med avgang fra Galleri Oslo kl. 08.30.