Lykken var bedre enn forstanden - eller var det skiegenskapene?

Noen ganger har man flaks og tilmed dobbeltflaks, og på steder man ikke vanligvis er opptatt av flaks eller uflaks - nemlig i skisporet.

Lørdag 9. januar 2016 begynte lovende. 12-14 minus på Sollihøgda kl. 8.15, nykjørt i Djupdalen og utsikt til flere timers skitur mens datter underviser på skiskolen på Høymyr. Helt alene i løypene så tidlig, og deilig å kjenne skimusklene våkne igjen. Ved Aurtjernbekken har løypemaskinen stoppet og det er bare pakket med ATV videre mot Sørsetra. Som førstemann i sporet går det imidlertid helt fint, og jeg ser få tegn til stein, bare litt lyng her og der.

Førstemann på Sørsetra også, og hyggelig prat med Vera og en god pause for å få brukt opp litt tid. Tester så terrengløypa videre mot Kleivstua, men tross mattepakket ser det litt for rufsete ut her, så jeg går tilbake og ned på Sørsetraveien som ikke var brøytet. Flott å rusle videre her opp til lysløypa på Kleivstua. På vei tilbake tester jeg løypa mot Kneikaseter men snur etter få meter siden skiene går rett ned på grus og stein. Da blir det veien tilbake.

I det slakt hellende terrenget mellom Sørsetra og Aurtjernbekken setter jeg friskt utfor. Jeg gikk jo her for kort tid siden og vurderte det som greit. Da skjer det plutselig - skiene bråstopper etter å ha truffet stein eller grus og jeg faller pladask på magen, og mister pusten i fallet og kjenner jeg har fått en trøkk i ribbeina. Men etter noen minutter pause går jeg videre, men tar det veldig rolig ned de andre bakkene. Velger Toresplassløypa tilbake, siden den er relativt flat, og selv om den bare var pakket med ATV var den grei å gå i denne retningen.

Vel tilbake på Høymyr kjenner jeg ribbeina litt mer og kjenner at det skal bli godt å få på seg tørre klær og sette seg i bilen med setevarmer og vente på datter som er ferdig om 30 minutter. Men - hvor er bilnøkkelen? Plutselig går det opp for meg at jeg har mistet den i fallet. Nå er gode råd dyre! Lite fristende å gå tilbake og sjansen er minimal for å finne den. Det vil dessuten ta for lang tid. Jeg har reservenøkkel hjemme og ringer og setter nå i gang et apparat for å få nøkkel bragt hit. Det vil ta 1-2 timer men vi får varme oss i bua til skiskolen så lenge.

Etter å ha ringt ser jeg at mobilen er nesten utladet etter kulda, GPS-bruk og mange bilder. Men jeg har alltid med et ekstra batteri, og bytter nå det. Ikke før er batteriet satt inn før det ringer fra “Ukjent nummer” og heller ikke et nummer som vises. Noen ganger tar jeg ikke slike telefoner, men gjør det nå og forbereder meg på å avvise en eller annen telefonselger.

-”Du har ikke mistet en bilnøkkel vel?” sier stemmen i andre enden. Jeg får nesten sjokk når det går opp for meg. Vedkommende som ringte hadde funnet nøkkelen i bakken jeg falt, og sett at navnet mitt stod skriblet på baksiden og funnet mobilnummeret mitt på en eller annen måte.

- “Hvor er du nå” spør jeg - “på Høymyr” svarer han. Det viser seg at han sitter i bilen sin noen meter fra meg, og jeg får så vidt takket da han rekker meg nøkkelen gjennom bilvinduet kjørende ut av parkeringsplassen. Det er fem minutter til datter er ferdig og jeg rekker akkurat å få varme i bilen og bytte ut den stivtæla anorakken.

Historien er ikke helt slutt, for senere finner jeg en beskjed på telefonsvareren fra han som fant nøkkelen. Den er tydelig lagt inn få minutter før han traff meg i telefonen, og mao. mens jeg byttet batteri. Heldigvis hadde han forsøkt å ringe en gang til rett før han skulle dra fra Høymyr.

En liten ribbeinsbrist er nå eneste minne fra denne episoden, men jeg skulle likt å komme i kontakt med finneren for å få takket ordentlig.

Og moralen? Lukk igjen glidelåslommene i anorakken - eller enda bedre - legg nøkler i sikrete rom i sekken.


Edit

Flere bilder

Markahistorier - eldre nyheter

05 Jun 2014

To reservater, tordenvær og en jungel av brukne grantrær

Av Nina Didriksen | Markahistorier

En uke på loffen i Oslomarka fra Romeriksåsene til Krokskogen. Loffen fra baker’n var fraværende, men fenomenet «å loffe» var definitivt tilstede. Planen var å gå en ukes tid i Marka uten en fastspikret rute på forhånd.

20 Des 2013

En romjulstur på isen 1995

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Dårlig skiføre i romjulen er ikke noe nytt fenomen. Slik har det vært tidligere også. For eksempel i 1995, da det etter mine noteringer var dårlig med snø helt til starten av februar. Her er en beretning om inntrykkene fra en tur på isen på Bogstadvannet og Sørkedalselva tredje juledag 1995. Tekst og bilder er fra den gang. Det er føyet til et kort kapittel med utsikter for romjulen 2013, med nye bilder som viser noen av forandringene som har skjedd i løpet av 18 år. Om mildvær og regn skulle finne på å slå om til kulde, kunne kanskje denne historien inspirere til en tur på isen om skiføret fortsatt lar vente på seg.

13 Sep 2013

Avstikkere langs veien mellom Søndre Heggelivann og Flåtadammen

Av Odd Tore Saugerud | Markahistorier

Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute. Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass. Veien går også forbi flere gamle setre.