Langs Sagstubekken og Rustadelva i Gaupesteinmarka nord

Gaupesteinmarka beskrives som et eventyr med alle sine natursærpreg og kulturspor, variasjon og mangfold. Dens uberørthet er i stor kontrast til byer og deres mennskeformete landskap. Her ligger måsamyrene tett opp mot bratt og dramatisk terreng, og bekker og småelver renner i dype kløfter. Sagstubekken og Rustadelva med omgivelser er gode eksempler på dette.

Gaupesteinmarka med naturreservatet fra 2014

Gaupesteinmarka har fått fått navn etter en kjempestor stein, en flyttblokk av gneis og amfibolitt fra siste istid. Den ligger ved stikrysset akkurat på grensa mellom kommunene Ski, Enebakk og Hobøl. Området er for det meste skogkledt med noen store myrer, og bare få gårder og plasser. Det preges av skrinne fururygger, som strekker seg i nordvest-sydøst-retning, og er gjennomskåret av flere markerte tverrgående sprekkedaler. I sprekkedalene er det ofte mindre bekker og rikere vegetasjon. Særlig langs Rustadelva er terrenget interessant og spennende, men også krevende. Som navnet indikerer, er dette gaupeterreng. For å bevare det forholdsvis lite påvirkete preget, ble en del på 6,6 kvadratkilometer vernet i 2013 som Gaupesteinmarka naturreservat.

Gaupesteinmarka nord

Som kartet viser, renner både Sagstubekken og Rustadelva gjennom den nordre delen av Gaupesteinmarka. Det går traktorveier inn i dette området, og det er noen stier og tallrike tråkk. Sentralt er det også store og ganske ferske hogstfelt, de nyeste fra 2018. En blåmerket sti fra Gaupestein forbi Høgesset til Skremma nærmest tangerer området i syd, og en rødmerket skiløype følger for det meste samme trasé. Denne delen av marka ligger mellom 128 moh. og 216 moh.

Av dette området er også mye upåvirket av inngrep. Man kan vel sammenfatte med at dette er et spennende og interessant turterreng, med mye ganske urørt natur og spor av kultur. Sannsynligheten for fine naturopplevelser er stor, sjansen for å møte andre mennesker ganske lav.

Langs Sagstubekken til Dammyra og tilbake til Trøytve gård

Sagstubekken og ruinene etter sagdriften

Sagstubekken drenerer områdene vest for åsen Høgesset 231 moh., og renner gjennom den ganske trange Sagstudalen til sydenden av Gjedsjøvannet. Den har navnet sitt etter en bygdesag, Gjedsjøsaga, som ble anlagt allerede på 1790-tallet. Siden nedslagsfeltet bare har to små tjern og forholdsvis små myrer, har bekken karakter av en flombekk. Den ble derfor etter hvert demt opp med en steindemning, og kalles også Dammyrbekken på noen kart.

Gjedsjøsaga

Det er naturlig å starte en tur langs bekken nedenfra fra Fv154, hvor det er en parkeringsmulighet motsatt veien til Trøytve gård. Det går en driftsvei over jordene litt øst for bekken. Rett etter at den har gått inn i skogen og dalen, står det tre høye og en lav pilar av tørrmurt naturstein på hver side av bekken. Dette er restene etter fundamentet til saga.

Den første saga var en oppgangssag, satt opp etter kongelig bevilling i 1791 eller 1793 til å drive bygdesag. Høyden på pilarene viser at det var brukt et vannhjul med stor diameter. Det er rimelig for en vannkilde med såpass liten vannføring som denne bekken. Fallhøyden i den bratte delen av den rett ovenfor ruinene er ca. tolv meter, og om de klarte å utnytte både vannets vekt og hastighet i vannrenna, ville det gitt brukbar effekt, selv til en oppgangssag.

Saga var i drift til 1907. Da den ble demontert og revet i 1920, inneholdt inventarlisten en dobbelt sagspindel, selvtrekk, stillmaskin, ruller og brett. Dette antyder at saga ble modernisert til en sirkelsag, muligens på slutten av 1800-tallet, da dammen for driftsvann ble anlagt. Delene ble senere brukt til en sag ved Gjedsjøvannet nær Trøytvebrua. Denne ble drevet av en lokomobil på åtte hestekrefter. Den åpne sagbygningen lå der det er parkeringsmulighet nå, og var fortsatt synlig på et luftfoto fra 1963.

Det er ingen tydelige spor langs bekken etter vannrenna til vannhjulet eller fundamenter til denne, og heller ikke etter noen oppmurt fangdemning av naturstein. Der terrenget flater ut over den bratte kløfta ned til saga, står det en flat stein i bekkeløpet som kan ha vært en del av en støpt fangdemning. På motsatt side av bekken lå det også noe som lignet på en damluke av grove (tyri)materialer. I så fall var den mye yngre enn den opprinnelige saga, kanskje fra tiden da Dammyrdemningen ble anlagt.

Dammyrdemningen

Videre oppover langs bekken er det etter ca. 900 meter fra saga en tørrmurt gråsteinsdemning som sperrer dalbunnen. Det er Dammyrdemningen, som når den var fylt dannet et ca. 450 meter langt vann over myra ovenfor. Den ble bygget mot slutten av 1800-tallet for å skaffe et magasin av driftsvann til Gjedsjøsaga. Nå står damluka åpen, myra er grøftet og tett bevokst med granskog. På et luftffoto fra 1956 var Dammyra og hovedgrøfta i den fortsatt synlig i skogen. På et luftfoto fra 1987 er demningen godt synlig i et nytt hogstfelt nord og øst for denne, Senere vokste myra etter hvert mer og mer igjen.

Den sikreste måten å finne demningen på, er å følge bekken oppover fra saga. Det er stedvis både bratt og trangt i skog og storsteinet ur, og er vel bare å anbefale for turer oppover og ikke nedover. Fra saga fortsetter driftsveien oppover, men tar av fra bekken i Kleiva. Etter at den har flatet ut, tar det av flere tråkk nedover mot Dammyra, men her bør man følge godt med på kartet og retningen.

Dammyrhytta

Dammyrhytta ligger ikke ved demningen, men ved utstikkeren av Dammyra mot øst. Driftsveien går forbi den. Den er beskrevet som boligkoie, vedskjul og stall under samme tak, med vannkilde 50 meter unna. Dammyra var opprinnelig en husmannsplass under Gjedsjø gård. Det gamle ekteparet som bodde der, ble syke og døde, og husene ble brent ned for å hindre smitte. Senere ble Dammyrhytta bygget for opphold ved tømmerhogst og drift av skogen. Den ugifte skogsarbeideren Rasmus Næss fra Tjølling i Vestfold bodde her på ett rom i mange år helt til 1970-tallet, og arbeidet for sameiet Gjedsjø skog. Et udatert bilde, antageligvis fra rett før eller rett etter krigen, viser at Dammyrhytta sannsynligvis også var i bruk som seter en periode.

Søretjernet, Snekkerstua og Langbråtan

Fra Dammyrhytta kan det være interessant å gå tilbake til Trøytve, først delvis skauleis til Søretjernet, og derfra på sti og vei til Snekkerstua og Langbråtan, og på den måten få en rundtur. Et alternativ da er å gå delvis skauleis direkte til Søretjernet, en annen er å følge blåstien i retning Gaupestein til der den krysser Rustadelva, og gå opp mellom stupene der og videre skauleis over myrer og fururygger til Søretjernet. I begge tilfelle unngås da i stor grad de store feltene med flatehogst i området. Det siste er fra 2018 i et område med mange grøfter øst for Sørevannet, og er kronglete og tidkrevende å passere.

Søretjernet er et lite skogstjern. Derfra er det antydet sti nesten til Snekkerstua. Dette er delvis et gammelt traktorslep, som går over i spor etter skogsmaskin videre til Snekkerstua, Søretjernet har avløp til Rustadelva, og bekken derfra går gjennom et kronglete hogstfelt over et myrlendt område før den renner i en kløft ned til elva. Bekken er knapt nok synlig på dagens kart, men er tydelig på orienteringskartet.

Snekkerstua ble i 1825 skilt ut fra Gjedsjø gård som Svenskestua, men skiftet i 1865 navn til Snekkerstua. Et bilde fra Gjedsjø skole viser at den var et fast bosted i 1919 med minst én elev derfra. Flyfoto viser at det det var dyrket mark rundt plassen frem til 1978, men at det da ble plantet skog der. Skogen ble hogstmoden og hogd for et par år siden. Bygningen har hatt innlagt elektrisitet, men er nå forlatt og i forfall. Nordøst for denne stua ligger det flere bygninger i varierende grad av forfall.

Langbråtan lå under Gjedsjø gård. Lite er kjent om den, men derfra var det minst én elev på skolen i 1917. Våren 1985 startet "Gjedsjø Country Club" med plass for 25 hester og 220 medlemmer. Da skulle Langbråten få et nytt bygg med plass for daglig servering og diskotek på kvelden. Dette ble avløst av planer om et kurs- og konferansehotell og en 18-hulls golfbane. Slik ble det ikke, men stedet blir i dag vedlikeholdt.

Trøytve gård

Trøytve gård ligger ved Fv154. Gården ble først registrert i 1791, men mer informasjon er ikke tilgjengelig på Internett. Gården ser meget velholdt ut, men bærer litt preg av feriested. Et flyfoto fra 1954 viser omtrent samme bebyggelse som nå, men låvebygningen er senere bygd på med en dobbelgarasje.

Til Prekestolen og skauleis ned og opp langs Rustadelva

Rustadelva

Rustadelva renner gjennom en kløft/forkastningssprekk i den nordvestre delen av Gaupesteinmarka, delvis i naturreservatet. Den drenerer området øst for Høgesset. Dette er vesentlig større enn nedslagsfeltet til Sagstubekken, så Rustadelva er ei lita elv. Før den blir krysset av blåstien i syd og samler seg til elv, kalles den Svartbekken. Nedslagsfeltet har omtrent samme karakteristika som det for Sagstubekken, med et par små tjern og noen større myrer. Fra vest kommer det også en sidebekk fra Søretjernet. Den er derfor en flomelv, noe som også var lett å se etter kraftig nedbør. Det går ingen sammenhengende sti i elvekløfta, som vel må karakteriseres som en av de mest spennende i Marka, og sikkert den minst kjente.

Prekestolen

Orienteringskartet viser at i den bratte østlia av Kollerøysåsen er det tallrike skrenter og stup. Helt inntil elva er det et nær 20 meter høyt stup, kjent lokalt som Prekestolen. Derfra er det fri utsikt mot stupet på motsatt side og mot elva, som her renner ganske rolig. Et ganske greit veivalg hit er veien fra Trøytve forbi Langbråtan og til snuplassen, derfra i skogsmaskinspor til et ganske nytt hogstfelt, og så krysse det nær østenden. Derfra skauleis oppover i bratt skråli til et flatere parti, og så ned igjen mellom stup til den lille ryggen/nesa som stupet er på enden av.

På nordsiden av stupet går det et bratt og utydelig tråkk ned til dalbunnen under Prekestolen, men veien videre nedover sperres av en liten bergrygg med stup som ender i elva.

Langs vestsiden av elva mot nord

Terrenget langs elva på vestsiden er generelt meget kupert med stup og skrenter ned mot elva og tallrike skrenter på tvers av disse. I tillegg er det her flere områder hvor det er tett med vindfall og noen mindre områder med tett kratt av ung granskog. Det er ikke tegnet inn stier nær elva. I terrenget er det flere tråkk, men de går stort sett ned til elva og ikke langs den. Det er derfor nokså tidkrevende å ta seg frem her om man ønsker å holde kontakten med elva. Likevel er det såpass interessant at det er grunn til å bruke både tid og krefter på det.

Elva har egentlig ingen imponerende fosser på denne strekningen, men kraftige stryk og en ca. 200 meter lang, trang kløft med et sammenhengende ca. ti meter høyt stup på østsiden og bratt berg i dagen på vestsiden.

Nederst har elva gravd seg dypt ned i et meandrerende parti hvor den snor seg i et flatt sumpskogområde. Her vokser grove graner på rik grunn. Et sted ligger det tvers over elva et vindfall med tråkk på begge sider, et tegn på at det kan ha fungert som bro tidligere. Nå er det fritt for bark, og glatt og sleipt i fuktig vær. Man må vel derfor konkludere med at det er ingen mulighet til å krysse elva før fyllingen over den på Fv154, i alle fall ikke ved stor vannføring eller fuktig vær. På vestsiden av Fv154 før fyllingen er det en nokså gjemt avkjøring med plass til et par biler. Dette kan være et alternativt startsted for en tur langs elva, gjerne østsiden opp og vestsiden tilbake igjen.

Langs østsiden av elva mot syd

Terrenget på østsiden av elva har mye til felles med det på vestsiden, men kanskje med færre og lavere skrenter på tvers. Heller ikke her er det tegnet inn stier på kartet, men det er fremdeles rester etter traktorslep fra store flatehogster på 1970-tallet. Det er mulig å følge slike i terrenget til nær knekken på kraftledningen og et stykke til sydover, og å ta avstikkere derfra på de ganske tallrike tråkkene som går ned mot og oftest ned til elva. Kanskje er de tråkk til drikkeplasser for elg?

Til å begynne med fra Fv154 må åkerkanter følges og et ganske nytt hogstfelt krysses før det gamle traktorslepet blir synlig. Det går i ganske stor utstrekning gjennom plantet granskog, også kjent som industriskog, men her er det likevel ganske pent med tett, grønn mosebunn iblandet enkelt skrenter. Med litt finorientering er det mulig å følge en rygg ned til stupet på motsatt side av Prekestolen. Høyden her er omtrent den samme som på Prekestolen, og utsikten har også mange likhetspunkter, med elva i skygge dypt nedenunder.

Fra området ved Smalslora går det flere tydelig tråkk ned til myra nord for Helvete. I nordenden av den kommer en ganske stor sidebekk fra området rundt Breislora lenger syd. Den finnes på kartet til Ut.no når ekvidistansen er 20 meter, men forsvinner når ekvidistansen blir 5 meter som på kartet her. Slora betyr den smale og fuktige flate gressgangen eller myra, Smalslora er derfor smalere enn Breislora lenger mot syd. Etter flom er myra langs elva meget våt og vanskelig å ta seg frem på, men det går stykkevis langs kanten av den. Her er det spor etter tidligere beveraktivitet med avgnagde trær og en beverhytta med to hull i taket. Det var for vått til å se etter beverdemningen. Det var heller ikke mulig å ta seg frem til starten på Helvete under disse forholdene, men det kan kanskje la seg gjøre under tørrere forhold.

Elvekløfta Helvete

Helvete er den mest kjent delen av kløfta som Rustadelva renner gjennom. Her er ca. 400 meter kløft med ca. ti meter høye stup på begge sider, storsteinet ur i bunnen og tett med trær på mosebunn, noen av den døde med dekke av lyst lav, kanskje hengestry. Dette er den mest spennende delen av Rustadelva, men også den vanskeligst tilgjengelige. Det fører ingen tråkk ned til elva her, og det krever både omtanke og forsiktighet for å komme seg ut mot stupet slik at det er mulig å se elva.

Ved flomvannføring er det også ganske ufremkommelig langs elva. Om en tur opp Rustadelva sier Naturvernforbundet: «Midtvinters er Rustadelva oftest gjenfrosset, selv om det er lite snø i terrenget. Dette er en ekstremtur, på barmark knapt å anbefale. På vinterføre med stegjern eller truger, er det en spennende opplevelse.» Vurdert ovenfra kan det være mulig å ta seg frem gjennom Helvete en sommerdag etter noen tørre dager og ved liten vannføring. Om det er mulig gjennom den enda trangere kløfta lenger ned, er enda mer usikkert.

Fra Helvete til blåstien og tilbake til Trøytve

Ovenfor Helvete er det et flatere, myrlendt parti, nærmest med sumpskog enkelte steder. Her bukter elva seg dypere og stille og stedvis ganske elegant. Det var ikke mulig å krysse den i Helvete, og her ser den også for bred og dyp ut til å bli krysset tørrskodd. Der blåstien krysser elva, er det en klopp av gamle trestammer og nye bjørkestammer. Der er det mulig å krysse elva tørrskodd, men flom har flyttet bjørkestammene sideveis slik at de ligger på skrå med helning mot elva, så varsomhet kreves, særlig i fuktig vær. Fra blåstien er det enklest å gå opp det lille skaret mellom stupene og følge fururyggene til Søretjernet, og derfra følge beskrivelsen av veien til Trøytve som er gitt tidligere.

Det er naturligvis også mulig å gå nærmere elva til et av dalsøkkene før Prekestolen, og så gå tilbake derfra til Trøytve. Ved start fra Fv154 blir det en rundtur ved å gå innom Prekestolen og så videre derfra på vestsiden som beskrevet tidligere. Dette strekket blir i alle tilfelle tidkrevende, fordi det som o-kartet viser, er flere rygger og kløfter som må krysses før Prekestolen. Terrenget er krevende, men det er ikke nyere hogstfelt nær elva.

Kartene

I et terreng som er så kupert med store og små koller og rygger med trange kløfter mellom som her i Gaupesteinmarka vest er det vanlige turkartet M 1 : 50 000 eller M 1 : 25 000 med ekvidistanse 20 meter altfor grovt. Det er derfor lagt til to mer detaljerte kart.

Ut.no M 1 : 15 000 (omtrent), ekvidistanse 5 m, versjon 2020

Dette digitale kartet er lett tilgjengelig som app på mobiltelefonen og er tilknyttet GPS som viser nå-posisjon. Her er ekvidistansen 5 meter og målestokken omtrent M 1 : 15 000, litt mindre enn på moderne orienteringskart. Det kan zoomes i flere trinn. Når man ferdes i et så kupert terreng som her, er en ekvidistanse på 1 meter fordelaktig for lokale veivalg og kontroll av posisjon underveis. Det har noen særegenheter ved zooming som det er viktig å være oppmerksom på. Her forsvant f.eks. bekken fra Breislora når den nærmer seg Rustadelva, og bekken syd for Sandgruåsen forsvant fullstendig ved zooming inn fra 20 meter ekvidistanse. Slikt er ganske forvirrende når man uventet treffer på såpass store bekker i terrenget. Se også bildeteksten.

Orienteringskart Gaupesteinmarka vest M 1 : 20 000, ekv. 5 m, utgitt 1973

Dette o-kartet er fra starten av første kartrevolusjonen for o-kart, og mer detaljert enn tidligere o-kart, men fortsatt uten standardiserte kartsymboler og angivelse av løpbarhet. I forhold til målestokken er det meget detaljert og vanskelig å lese i fart. En svakhet er at det ikke skiller mellom skrenter og stup, men her er det stort sett bare stup (ikke passerbare) som er tegnet inn. Fordelen med dette kartet er at det er lettere å se hvor det er mulig å legge veivalg, så det har fortsatt sin berettigelse for turer i dette kuperte området. Kartet her er et utsnitt som er forstørret for å være lettere lesbart. Originalen til dette kartet var brukt til KM i orientering i 1974, med start og mål fra Snekkerstua.

Kilder

Ski historielag, Naturvernforbundet, 1881.no (flyfoto), Nordre Follo bibliotek (Ski), Akerhus digitalmuseum, Internett, eget arkiv.


Edit

Flere bilder

Ut på tur - eldre nyheter

29 Mar 2020

Skiturer på tampen

Av Redaksjonen | Ut på tur

Noen steder varer skisesongen ekstra lenge. Vestmarka er et av områdene som gjerne har løyper til langt utpå våren. Oppe på Vardalsåsen, i grenseland mellom Gjøvik, Vestre Toten og Søndre Land, er det også mulig å glede seg over en lang sesong.

19 Nov 2019

En nostalgitur langs Myllselva til spor etter gamle industrianlegg

Av Odd Tore Saugerud | Ut på tur

I dag er vel området rundt Mylla best kjent for gode skimuligheter og innfartsportene Mylla dam og Svartbekken. Men rundt århundreskiftet 1800/1900 var det i tillegg til skogsdriften en betydelig industriaktivitet langs Myllselva med elva som drivkraft og skogen som råstoffkilde. Storflommen i 1908 ødela mange av demningene i elva, men de ble bygget opp igjen. Det er derfor fortsatt mange spor etter denne tiden som er synlige i dag når det er barmark, noen av dem også fra skiløypene vinterstid.

29 Sep 2019

15 år med nye sykkelruter og turforslag

Av Redaksjonen | Ut på tur

Hver sesong siden 2004 har Skiforeningen presentert nye sykkeltraseer og turforslag i Markadatabasen. Denne sesongen kan du velge blant 12 turforslag og 20 sykkelruter i 7 områder. Flesteparten av de nye finner du i Holebygda.