#862: Slåttemyra

Moh.: 259 m
Steder i nærheten [ Burås Movatn ]

Oversiktskart

Beskrivelse

Slåttemyra i Nittedal ble nyttet til slått og husdyrbeite fram til for ca 50 år siden. Plantelivet på Slåttemyra, som på mange andre rikmyrer, er preget av tidligere slått. På Slåttemyra vokser flere sjeldne arter, bl.a. 13 forskjellige sorter orkidéer, og det var fare for at noen av disse ville forsvinne ved gjengroing. For å opprettholde verneverdiene, arter, plantesamfunn og slåttelandskap, er det nødvendig med skjøtsel. I 1981 ble 120 daa av Slåttemyra fredet som naturreservat. Reservatet domineres av rik og intermediær myrvegetasjon. Gjengroing av kulturpåvirket vegetasjon og fare for forfall av verneverdier på Slåttemyra har vært kjent fra første gang myra ble foreslått vernet av Asbjørn Moen, Vitenskapsmuseet i Trondheim, i forbindelse med landsplanen for myrreservater i Norge i 1970. Det ble fattet interesse for myra etter kart- og flybildestudier; og ut fra beliggenheten av ei relativt stor myr (med navn Slåttemyra) innen området med kambrosiluriske bergarter. Store deler av Slåttemyra var i 1996 sterkt preget av gjengroing med kratt og trær, spesielt gjaldt dette i kantene og på de tørreste partiene.

I 1997 startet arbeidet med å restaurere gjengrodd slåttemark, og utføre årlig løpende skjøtsel av slåttemarka i form av slått og raking.

Slåttemyra i Nittedal ble som nevnt nyttet til slått og husdyrbeite fram til ca 1950. Men de siste tiåra før krigen var nok utnyttingen svak sammenlignet med tidligere bruk. Etter krigen er all slått opphørt, og beitepåvirkningen har også vært liten. Redusert bruk og opphør av slått har ført til endringer i plantelivet, og hele myra var i 1996 preget av dette. Minst omfattende var trolig endringene på de våte myrpartiene, men dominansen av takrør tyder på endringer også på disse delene. Takrør er en art som er ømfintlig for slått. Utenom de våteste partiene så en over alt tydelige tegn på gjengroing, med bl.a. trær, busker, lyng og tuvedannende moser. Markoverflata var dessuten på fastmattemyr relativ ujevn, med små (20-30 cm) forhøyninger, som dannet små myrtuer, dels fantes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngikk tuemoser. Slike ujevnheter gir grobunn for gjengroing av busker og trær, fordi de fleste treslag foretrekker gjennomluftet jordsmonn som tuene gir. Siden vil trærne forsterke tuedannelsen, og gjengroingen av slåttemyrvegetasjonen, fordi trærne i seg sjøl fungerer som armering for oppbygging av en mosedominert tue omkring rothalsen. De åpne, relativt lågvokste fastmattene dominert av grasvekster og urter, som er typisk for slåttemyr, skrumper da inn. Over tid reduseres/forsvinner derved åpne rikmyrsamfunn og leveområder for kalkkrevende arter knyttet til disse fastmattene. I tillegg kommer endringer som følge av omfattende tekniske inngrep på og ved Slåttmyra, bl.a. grøfting.

I 1996 var fortsatt myrfloraen rik på Slåttmyra, med god orkidéblomstring. Det er og typisk for tidligere slåttemark at de første tiårene etter opphør av tradisjonell drift, så øker det biologiske mangfoldet, inklusive artsantallet. Men etter hvert som gjengroingen tiltar, vil vanligvis artsantallet gå ned. Generelt sett går gjengroingsprosessene seinere i høgereliggende områder enn i låglandet, seinere på næringsfattig enn næringsrik grunn, og seinere på myr enn fastmark. På næringsfattig og fuktig myr synes det ikke å skje noen reduksjon av artsantall i det hele tatt etter opphør av slått.

(Kilde: www.maridalensvenner.no)



Edit

Bilder

Løyper, ruter og turer tilknyttet Slåttemyra